Caliban’s War: politikken kommer til The Expanse

I min anmeldelse av Leviathan Wakes nevnte jeg at tittelen på den første romanen i The Expanse viste til Leviatan, det enorme sjøuhyret fra bibelsk tradisjon som representerer en monstrøs kraft som nærmest er umulig å kontrollere. I denne andre boken trekker James S. A. Corey nok en gang på en litterær skikkelse.

Caliban, en av figurene i Stormen av William Shakespeare, er en skapning med et monstrøst utseende som står under trollmannen Prosperos makt. Han prøver å kontrollere den, men Caliban gjør også opprør mot ham.

Også denne gangen passer referansen svært godt til det vi møter her: ulike fraksjoner som forsøker å utnytte et monster som ikke lar seg temme uten videre.

Når det er sagt, er denne andre romanen bedre enn Leviathan Wakes på så godt som alle områder. Uten å endre oppskriften nevneverdig utnytter den det flotte universet vi allerede kjenner, til å utvikle flere karakterer, utvide konsekvensene av konflikten og fortelle en historie som er lettere å følge.

Alt dette uten å miste action, de vitenskapelige detaljene og detektivpreget vi allerede hadde i den første boken.

Handlingen i Caliban's War

Historien fortsetter etter hendelsene i Leviathan Wakes, mens jorden, Mars og Beltet opprettholder en skjør politisk balanse.

På Ganymedes, en av Jupiters måner, utløser en militær hendelse en krise mellom solsystemets to stormakter. Og bak det som har skjedd, ligger mer enn de vanlige stridighetene mellom jordboere og marsboere.

Samtidig fortsetter protomolekylet å utvikle seg på Venus, og mannskapet på Rocinante blir stadig trukket inn i konflikter som er mye større enn dem selv.

Midt oppi dette dukker Prax opp, en forsker fra Ganymedes som leter etter den savnede datteren sin og ender med å samarbeide med Holden og mannskapet hans.

Dette siste punktet skaper en tydelig forbindelse til den første boken. I Leviathan Wakes fulgte vi Miller i jakten på Julie Mao, mens vi her får en ny etterforskning knyttet til en forsvinning: datteren til Prax.

Dermed forsvinner ikke det detektivaktige elementet som forfatterne bruker til å drive historien fremover og avdekke de ulike sidene av konflikten.

Men den største nyheten er at vi nå kan se det som skjer, fra langt flere synsvinkler, særlig innenfor jordens politiske institusjoner og det marsianske militæret.

Og det gjør romanen veldig godt.

Flere karakterer, mer politikk og en bedre fortalt historie

Et av særtrekkene ved Leviathan Wakes var fortellerstrukturen, der kapitlene vekslet mellom Holden og Miller. To svært ulike karakterer som lot oss se den samme konflikten fra motsatte perspektiver.

Problemet var at vi dermed konsentrerte oss om bare to karakterer, noe som begrenset hva vi fikk vite om de andre og om hendelser ellers. Forfatterne introduserte dessuten så mye at det til tider var vanskelig å holde styr på alt som skjedde.

I Caliban's War utvides perspektivene med Prax, Bobbie Draper og Chrisjen Avasarala, i tillegg til Holden. Og merkelig nok syntes jeg det var mye enklere å følge historien med flere karakterer og en mer utviklet politisk handling..

Kanskje fordi vi allerede vet hvordan solsystemet fungerer og kjenner fraksjonene og mange av karakterene. Eller kanskje fordi forfatterne har funnet en bedre balanse mellom action, dialog og utviklingen av hendelsene.

Uansett virker alt bedre organisert. Det skjer fortsatt mye, men du får tid til å forstå hvorfor det er viktig, og hele historien er lett å følge.

Avasarala er helt rå

For meg er Chrisjen Avasarala den mest interessante karakteren i denne andre boken.

Stillingen hennes i jordens administrasjon lar oss se politiske spenninger fra et sted vi ikke fikk tilgang til i den første romanen. Og ikke bare forholdet mellom jorden, Mars og Beltet, men også de motstridende interessene innad i jordens egen regjering.

Avasarala er intelligent, manipulerende når hun trenger det, og usedvanlig flink til å håndtere menneskene rundt seg. Dialogen hennes gir dessuten noen av bokas beste øyeblikk, med den blandingen av skarphet, ironi og politisk erfaring som kjennetegner figuren.

Kapitlene hennes viser at enkelte lederes beslutninger ikke handler om det som er best for befolkningen, men om personlige rivaliseringer og særinteresser, der folk prøver å utnytte enhver situasjon. Altså omtrent som i Succession , bare i verdensrommet.

Dette tilfører en dimensjon som allerede var til stede i Leviathan Wakes, men som nå får en sentral plass.

Som jeg nevnte i forrige anmeldelse, er en av grunnene til at jeg liker universet i The Expanse så godt, at konfliktene og reaksjonene virker troverdige. Det gjelder politikerne også.

Bobbie Draper og Prax

Det andre store tilskuddet er Bobbie Draper, en marsiansk marinesoldat som gir oss bedre innsikt i den militære tankegangen på Mars.

Så langt hadde vi sett de politiske forskjellene mellom fraksjonene, men Bobbie tilfører et mer personlig perspektiv på Mars' militære, disiplinen og hvordan soldatene ser på forholdet til jorden.

Hun bidrar også til å utvikle et av de mest interessante aspektene ved disse romanene: hvordan de fysiske forholdene i hvert miljø påvirker karakterene, våpnene de kan bruke og teknologien som er tilgjengelig.

Prax er på sin side trolig den av de nye hovedpersonene som har interessert meg minst. Letingen hans er viktig for historien og fungerer godt som en rød tråd, men jeg synes han er mindre spennende enn Avasarala eller Bobbie. Det er ikke uten grunn at nettopp de to kommer til å sette fart på sakene i senere bøker.

Uansett tjener helheten på å ha flere perspektiver, fordi hver av dem tilfører ulik informasjon. Og etter hvert som historiene deres begynner å flettes sammen, forstår du stadig bedre alle sidene ved problemet de står overfor..

Også Holden og mannskapet på Rocinante fortsetter å utvikle seg og går gradvis bort fra de relativt enkle og klisjépregede karakterene vi møtte i begynnelsen av serien.

Ganymedes og vitenskapen i The Expanse

Noe av det jeg elsker med disse romanene, er måten James S. A. Corey bygger en teknologisk avansert fremtid som likevel er preget av fysiske, politiske og økonomiske begrensninger som virker ganske rimelige.

I Caliban's War finner vi fortsatt interessante detaljer om romreiser, tyngdekraft og hvordan våpen fungerer, men boka går også dypere inn i sider ved universet som vanligvis får mye mindre oppmerksomhet.

Ganymedes er det beste eksemplet.

Denne månen rundt Jupiter er et av de viktigste sentrene for matproduksjon til befolkningen i Beltet og på de ytre planetene. Landbruksinfrastrukturen er avgjørende for millioner av mennesker som bor på steder der det er svært vanskelig å produsere mat.

Og boka utvikler en tanke som dessverre også er svært aktuell i vår egen virkelighet: et slag kan få langt større konsekvenser enn militære tap eller ødelagte anlegg..

Hvis du skader et senter for matproduksjon som andre kolonier er avhengige av, skaper du et økonomisk og humanitært problem som kan spre seg langt utover stedet der kampene foregikk.

Og vi snakker ikke om vanlig jordbruk. På en iskald måne, langt fra solen og uten egnet atmosfære, krever matproduksjon kunstige anlegg, energi, beskyttelsessystemer og ganske komplisert infrastruktur.

Jeg liker at forfatterne bruker tid på å forklare slike ting, for det gir universet en indre sammenheng som få science fiction-verk klarer å oppnå.

Actionen tar helt knekken på deg

Alt som handler om våpen og militære operasjoner, fortsetter også å utmerke seg.

I Leviathan Wakes trakk jeg frem hvordan romkampene ble behandlet, der avstander, akselerasjon og baner avgjør hva skipene og mannskapene deres kan gjøre.

Her finner vi den samme sansen for detaljer, men den gjelder nå også forskjellige kampsituasjoner.

Å bruke et våpen om bord i et romskip er ikke det samme som å bruke det i et trykksatt anlegg eller i et miljø med en annen tyngdekraft enn jordens. De fysiske forholdene betyr noe, og karakterene må tilpasse beslutningene sine.

Forfatterne klarer dessuten å flette inn detaljene uten å overvelde oss. De forklarer akkurat nok til at du forstår hva som skjer og hvorfor visse beslutninger gir mening.

Nettopp denne balansen mellom eventyr og vitenskap er en av grunnene til at jeg liker The Expanse..

Action, etterforskning og skrekk: en formel som fortsatt fungerer

Til tross for at politikken har fått større plass, er Caliban's War fortsatt en roman med mye action. Det er ikke akkurat Asimov , for å si det slik.

Etterforskningen av forsvinningen til Prax' datter beholder detektivpreget fra den første boka, mens hendelsene på Ganymedes og de militære spenningene gir rom for konfrontasjoner og svært intense situasjoner.

Og alt henger sammen med protomolekylet, som fortsatt er seriens mest særpregede og samtidig minst troverdige element.

Her dukker det opp skapninger igjen som gjør at visse deler av boka ligger ganske nær sjangeren skrekk, selv om jeg fortsatt mener at dette er blant de minst interessante sidene ved serien.

Monstrene fyller funksjonen sin: å skape en trussel som kan velte den eksisterende balansen og drive historien fremover. Likevel synes jeg fremdeles verket er best når det utvikler menneskelige konflikter eller beskriver militære situasjoner, fremfor når det prøver å skremme, selv om det også får til det.

Uansett er tempoet svært godt, og de ulike handlingstrådene får deg stadig til å ville lese videre.

Caliban's War: boka sammenlignet med TV-serien The Expanse

Hvis du har lest den forrige anmeldelsen min, vet du at jeg mener det er verdt å oppleve både bøkene og TV-adaptasjonen..

Når det gjelder Caliban's War, utspiller historien seg hovedsakelig i andre halvdel av sesong to og de seks første episodene av sesong tre.

Adapsjonen beholder de viktigste hendelsene og karakterene, men gjør ganske mange endringer i hvordan de utvikler seg.

En av de viktigste er at Avasarala er med allerede fra seriens første sesong, mens vi ikke møter henne i bøkene før i det andre bindet.

Jeg synes det er et klokt valg i serien, fordi det gjør det mulig å utvikle den politiske delen tidligere og forklare bedre hvordan politikken til de stridende partene og jordens interesser fungerer.

Vi finner også andre interessante endringer, uten å avsløre store spoilere:

• Soren er borte fra adaptasjonen. Rollen hans i bokas politiske handling fjernes, og enkelte situasjoner rundt Avasarala omorganiseres.
• Kampene mot hybridene er annerledes. Serien endrer forløpet i enkelte scener, særlig dem som involverer Bobbie, for å oppnå et mer visuelt og dramatisk resultat.
• Bobbies utvikling er annerledes. Forholdet hennes til det marsianske militæret og omstendighetene som påvirker valgene hennes, fremstilles på en annen måte.
• Konflikten mellom jorden og Mars får mer visuell plass. Serien utvider enkelte militære og politiske situasjoner som romanen fremstiller mer konsentrert.
• Hendelsene omorganiseres. Som i den første adaptasjonen endres tidsforløp, situasjoner og biroller for at de ulike handlingstrådene skal fungere bedre på TV.

Til tross for endringene mener jeg at adaptasjonen tar vare på praktisk talt alt det viktige..

Forskjellene tilfører dessuten noe interessant til hver versjon. Serien kan vise politiske og militære situasjoner utenfor hovedpersonenes perspektiv, mens boka går mye dypere inn i tankegangen deres og i universets vitenskapelige og tekniske detaljer.

De utfyller hverandre veldig godt. Har du allerede sett serien, er romanen verdt å lese, særlig på grunn av den grundigere politiske dimensjonen og detaljene om Ganymedes og kampene.

Og hvis du ennå ikke har sett The Expanse, har TV-adaptasjonen også mye å by på.

Det beste og verste ved Caliban's War

Det beste med denne andre boka er at den bygger videre på grunnlaget fra Leviathan Wakes uten å miste det som gjorde den god..

Vi får flere karakterer, mer politikk og et univers som fortsetter å vokse, men historien er lettere å følge. Det setter jeg stor pris på, fordi et av problemene mine med den første boka nettopp var opphopningen av hendelser.

Jeg synes også de nye karakterene passer svært godt inn. Særlig Avasarala, som gir et fascinerende politisk perspektiv og noen av romanens beste dialoger.

Bobbie er et annet glimrende tilskudd, mens Prax, selv om han fyller rollen sin i historien godt, interesserer meg mindre enn de to andre.

Når det gjelder verdensbyggingen, har jeg elsket alt som handler om Ganymedes. Den økonomiske betydningen for innbyggerne i Beltet, problemene kampene skaper, og konsekvensene for matforsyningen hjelper oss å forstå hvordan dette solsystemet fungerer.

Og vi får fortsatt svært godt skildret action, med tekniske detaljer som gjør situasjonene troverdige og forklarer hvorfor karakterene tar bestemte valg.

På minussiden synes jeg fortsatt skapningene knyttet til protomolekylet er mindre interessante enn de menneskelige konfliktene.

Ikke alle perspektivene er like spennende heller, selv om det ikke var noe stort problem for meg under lesingen.

Faktisk er den viktigste forskjellen fra Leviathan Wakes at jeg nesten aldri måtte stoppe opp for å huske hva som egentlig foregikk eller hvordan vi hadde havnet i en bestemt situasjon.

Konklusjon: er Caliban's War verdt å lese?

Ja, spesielt hvis du likte Leviathan Wakes..

Jeg synes dette er et bedre andre bind, som utnytter grunnlaget fra forgjengeren svært godt til å utvikle et større univers, mer interessante karakterer og en mye mer gjennomarbeidet politisk dimensjon.

Det beholder også det jeg likte best ved den første romanen: relativt troverdig science fiction i verdensrommet, med teknologi som har begrensninger, samfunn som er avhengige av hverandre, og konflikter som springer ut av ganske menneskelige økonomiske og politiske interesser.

Alt dette fortalt gjennom et eventyr som er herlig å lese, og som stadig gir lyst til å gå videre til neste kapittel. Det slutter til og med med en cliffhanger som får deg til å ville begynne på den tredje boka med én gang, Abaddon's Gate..

Der forfatterne la grunnlaget for The Expanse i den første romanen, begynner de her virkelig å utnytte mulighetene i dette universet.

Og det er utrolig mye igjen å fortelle.

Fakta om Caliban's War

Opplysning	Informasjon
Tittel	Caliban's War
Spansk tittel	La guerra de Calibán
Bokserie	The Expanse
Bok	2 av 9
Forfatter	James S. A. Corey
Forfatterne bak pseudonymet	Daniel Abraham og Ty Franck
Sjanger	Science fiction, space opera
Originalforlag	Orbit
Første utgivelse	26. juni 2012
Første spanske utgave	Ediciones B / Nova, 2017
Spansk oversettelse	David Tejera Expósito
Omfang	624 sider i Orbit-utgaven; 640 i den spanske utgaven fra 2017
Miljø	Kolonisert solsystem
Hovedpersoner	James Holden, Chrisjen Avasarala, Bobbie Draper og Prax Meng
Vurdering	4/5