Leviathan Wakes: starten på The Expanse går i 5G-fart

Leviathan Wakes har mye bra ved seg.  

Blant annet noe av det jeg setter aller mest pris på i science fiction: jeg kan tro på universet historien foregår i. Reglene, miljøene og menneskenes atferd virker troverdige.

Vi kunne ha kommet dit.

Og det er ikke et enkelt univers med oppdiktede regler.

Her befinner vi oss ikke 20 000 år inn i fremtiden i en galakse langt, langt borte. Nei.

Menneskeheten er fortsatt fanget i solsystemet, men har allerede kolonisert Mars, asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter og store deler av områdene rundt. Jeg kommer av og til til å omtale det som Belt og menneskene som er født der som belters, fordi “cinturionianos”, som det oversettes til på spansk, høres ganske stygt ut for meg.

Jorden er fortsatt Jorden, bare langt mer folkerik og med naboer den ikke kommer særlig godt overens med.

James S. A. Corey —pseudonymet til de to forfatterne Daniel Abraham og Ty Franck— bygger en fremtid som fungerer svært godt som en bro mellom vår egen samtid og den langt mer fjerne science fictionen vi er mer vant til.  

Det finnes romskip, men de kommer ikke i nærheten av lysets hastighet; kolonier, men ingen terraformerte; kamper som knapt er episke eller heroiske, og en utenomjordisk trussel.

Det finnes også gravitasjonslover, politiske problemer og mennesker som har endret seg fysisk etter generasjoner langt fra Jorden.

Alt sammen pakket inn i en eventyrroman der det hele tiden skjer noe.

Noen ganger til og med for mye.

Handlingen i Leviathan Wakes

Historien tar utgangspunkt i to forskjellige handlingslinjer.

På den ene siden har vi Jim Holden, nestkommanderende på et skip som frakter is gjennom solsystemet og mot sin vilje havner midt i en hendelse som kan rokke ved balansen mellom Jorden, Mars og Beltet.

På den andre siden står Miller, en etterforsker på Ceres som får i oppdrag å finne den savnede Julie Mao. Det som først virker som en rutinejobb, viser seg plutselig å være knyttet til noe langt større.

Jeg går ikke lenger enn dette, for det er relativt lett å spoile ting i Leviathan Wakes som det er bedre at du oppdager selv.

Det viktige er at begge historiene følger samme vei fra helt forskjellige utgangspunkt. Holden er midt i det hele fra første minutt, mens Miller kommer inn i det utenfra.

Og underveis får vi virkelig kjenne på bokas største styrke: solsystemet forfatterne har bygget.

Jorden, Mars og Beltet er tydelig forskjellige. De har ulike interesser, forskjellige ressurser og sine egne styrker og svakheter. Takket være disse forskjellene virker konfliktene mellom dem troverdige og ikke som en billig unnskyldning for å ha en romkrig i bakgrunnen.

Mars har sine mål, Jorden sine, og innbyggerne i Beltet har vært undertrykt og avhengige av de indre planetene altfor lenge til ikke å bære nag.

Dessuten er forskjellene ikke bare politiske.

Belters er høyere og tynnere etter generasjoner i lavere gravitasjon. Faktisk tåler heller ikke en person som er oppvokst på Mars eller i verdensrommet de samme fysiske forholdene som en person født på Jorden.

Slike detaljer får samfunnene i romanen til å virke som om de virkelig har utviklet seg forskjellig. Sammen med utfordringene ved reiser —og romkamper— og enkelte andre sider der Leviathan Wakes har et snev av hard science fiction.

Men ikke la deg lure: dette er en space opera tvers igjennom. Eventyret og alt som handler om plottet er det viktigste her. Særlig når skytingen begynner.

Forresten viser tittelen Leviathan Wakes til oppvåkningen av noe urgammelt og monstrøst, med en tydelig referanse til den bibelske Leviatan. I romanen er denne ideen knyttet til protomolekylet, en utenomjordisk trussel som begynner å vise seg bak den menneskelige konflikten.

To perspektiver, masse action og noen ting som er litt tynnslitte

Nesten hele romanen veksler kapittel for kapittel mellom Holden og Miller, og det fungerer.

Selv om begge er ganske arketypiske figurer og ikke spesielt dypt utviklet har de sine gode sider i denne første boka.

Holden overrasker mer med intuisjonen sin og Miller med slutningene sine. To måter å møte beslutninger på. De er svært forskjellige figurer, men begge drives av en idé om rettferdighet, som de nærmer seg fra hver sin ytterkant.

Et poeng det er verdt å nevne, er at Millers detektivspor gir en noir-tone som jeg ærlig talt ikke tror boka trenger. Uansett fungerer det som et verktøy for å skape kontrast og drive historien videre.

Når vi først snakker om karakterer, er Fred Johnson den mest interessante birollen.

Fortiden hans som soldat for Jorden ga ham kallenavnet Slakteren på Anderson Station, og det henger alltid over ham, sammen med den militære intelligensen og det politiske overblikket hans. 

Du vet aldri helt hva som egentlig foregår i hodet hans. Han virker faktisk som om han helst ville løst enkelte situasjoner på en annen måte, men holder igjen fordi han har noe viktigere å forsvare enn sine egne impulser.

Han er en stor leder og den figuren man sitter mest igjen med lyst til å bli bedre kjent med.

Naomi har også ganske stor betydning i denne første romanen. Sammen med Amos og Alex utgjør hun “Holdens mannskap”, men hun skiller seg mer ut enn de to andre. Det blir tid til å bli bedre kjent med henne i de senere bøkene i serien.

Og hvis karakterene ikke er det sterkeste ved verket, er actionen definitivt det.

Kampene mellom romskipene er svært godt fortalt. Noen ganger minner de mer om et sjøslag enn om den typiske filmatiske romkampen med laservåpen. Her betyr avstander noe, baner betyr noe, det er ikke trivielt å sikte på et annet skip, og akselerasjon og manøvrering får konsekvenser for menneskene om bord.

Det er flere øyeblikk der du virkelig kjenner spenningen og slapper av når de er over. Det er her boka virkelig skinner. For disse konkrete øyeblikkene —fra enkelte dødsfall til bestemte forfølgelser— setter spor.

Og det er interessant, for hvis vi snakker om typen sciencefictionroman, befinner vi oss i motsatt ende av forfattere som Asimov, som kan bruke sider på å utvikle én eneste idé gjennom samtaler mellom to personer. 

Ikke her. I Leviathan Wakes skjer det allerede noe nytt idet du akkurat har forstått hva som nettopp skjedde.

Boka går i 5G-fart —en enkel vits hvis du allerede har lest den og vet hva jeg mener.

Det er tydelig at forfatterne kan akselerere, selv om de er litt dårligere til å tråkke på bremsen. Noen av de roligere partiene —det er få av dem— blir faktisk litt tunge, noe som er litt selvmotsigende med det jeg skal si nå:

Boka forteller for mye.

Det gjør at det noen ganger er vanskelig å følge handlingen. 

Du må stoppe opp. Lese det siste på nytt og rekonstruere hele kjeden av hendelser som har ført fram til den nåværende situasjonen.

Og sannheten er at enkelte øyeblikk er virkelig briljante, men går mer ubemerket hen enn de burde fordi du ikke rekker å fordøye dem før du allerede løper videre til neste hendelse.

Jeg tror boka hadde vært enda bedre med færre tettpakkede actionpunkter og mer vekt på noen av dem.

For å gi deg en idé tok adaptasjonen til TV-serien “The Expanse” halvannen sesong: 15 episoder. Og det til tross for at serien forenklet enkelte handlingslinjer.

Det jeg mener, er at det var materiale nok til to romaner og til å fortelle enkelte ting i roligere tempo, i stedet for å presse alt inn i én bok.

Selvsagt fører den manglende utviklingen av enkelte punkter også til to eller tre løsninger jeg ikke helt kjøpte.

Det finnes slutninger —særlig Millers— som er ren magi. Og noen av løsningene Holden eller Naomi finner, er litt sånn de også. De ødelegger ikke suspension of disbelief eller universets troverdighet, men de skurrer litt mot det ellers høye nivået i romanen.

Et siste poeng er at forfatterne tydelig prøver seg litt på horror gjennom protomolekylet, den pseudo-utenomjordiske fienden de står overfor.

For meg fungerer disse mer horrorpregete delene noe dårligere og ligger langt unna det for eksempel Alien.

-serien klarer å få til. I denne første boka fungerer det først og fremst som påskuddet som setter alt i bevegelse. Serien har imidlertid tid til å utvikle dette bedre.

Leviathan Wakes, bok kontra The Expanse-serien

For meg er det ingen diskusjon. Man burde ikke måtte velge mellom boka og serien.

Nei, fordi de utfyller hverandre ganske godt og faktisk hjelper det å oppleve begge med å forstå enkelte deler av universet bedre, uansett rekkefølge.

Når det er sagt, finnes det forskjeller. For eksempel (uten store spoilere):

• Boka er mye mer fokusert på Holden og Miller, mens serien åpner for flere perspektiver helt fra starten.
• Serien introduserer tidligere karakterer og politiske handlingslinjer som dukker opp senere i bøkene.
• Serien kutter, omorganiserer og endrer deler av romanen, og jeg synes ganske mange av de valgene bidrar til å holde et godt TV-tempo.
• Boka gjør fysikken i denne fremtiden mye tydeligere, særlig gravitasjon, akselerasjoner og kursendringer på skipene og hvordan reiser og romkamper fungerer.
• De fysiske forskjellene mellom belters og mennesker som bor på planetene er langt tydeligere i romanen.
• Delen om protomolekylet synes jeg er klarere og bedre utviklet i serien.

Derfor sier jeg at hvis du liker science fiction, bør du få med deg begge, fordi de gir deg ulike sider av det glimrende universet.

Det beste og verste med Leviathan Wakes

Det beste med Leviathan Wakes er for meg universet den bygger. Med de tre fraksjonene, politikken og den fysiske siden.

Den delte strukturen mellom Holden og Miller fungerer også svært godt. Den hjelper oss å se et komplekst problem fra to forskjellige perspektiver.

Og så er det actionen.

Det finnes virkelig gode kapitler, slike der du kjenner spenningen og fortsetter å lese fordi du vil vite hvordan i all verden de skal komme seg ut av situasjonen. Eller om de kommer seg ut.

Kampene, enkelte forfølgelser og bestemte dramatiske øyeblikk viser at James S. A. Corey forteller svært godt når all oppmerksomheten samles om én konkret scene.

Den største svakheten er at boka vil fortelle for mye.

Det skjer hele tiden noe, noe som gjør boka svært underholdende, men samtidig får enkelte ideer for lite tid til å utvikle seg, og det gir to eller tre viktige løsninger som føles som deus ex machina-øyeblikk jeg ikke helt kjøpte.  

Jeg synes også karakterene blir liggende et godt stykke bak handlingen. Her betyr handlinger mer enn psykologisk dybde, selv hos hovedpersonene.

Til slutt: Leser du originalen, kan engelsken være litt mer krevende enn den ser ut til. Jeg gjorde det, og slet betydelig mer enn med de fleste bøker. Ordforråd, viktige ting som fortelles i én kort setning, utelatelser …

Dialogene har forresten noen svært smarte øyeblikk. Der ser jeg enda et lite berøringspunkt med Asimov, selv om forfatterne bruker dialog på helt forskjellige måter.

Konklusjon: Er Leviathan Wakes verdt å lese?

Ja.

Særlig hvis du liker science fiction, men også hvis du bare setter pris på en god eventyrroman.

For meg er den store styrken ved Leviathan Wakes at den gjør veien fra vår verden til rombasert science fiction troverdig. Det fundamentet er så godt at det faktisk interesserer meg mer enn selve mysteriet som driver denne første boka.

Og den er utrolig underholdende.

Det er ikke en perfekt roman. Det skjer for mye, og derfor får enkelte ideer, karakterer og løsninger mindre plass enn de fortjener. Men den har også fantastiske scener, glimrende romkamper og kapitler som virkelig kan stresse deg.

I tillegg lykkes slutten med noe viktig for starten på en så lang serie: Du føler at én del av historien er avsluttet og ikke bare blir hengende halvferdig, samtidig som det er tydelig at det fortsatt er mye mer å fortelle.

Fakta om Leviathan Wakes

Opplysning	Informasjon
Tittel	Leviathan Wakes
Serie	The Expanse
Bok	1
Forfatter	James S. A. Corey
Forfatterne bak pseudonymet	Daniel Abraham og Ty Franck
Sjanger	Science fiction, space opera
Originalforlag	Orbit
Første utgivelse	15. juni 2011
Omfang	592 sider i Orbits nåværende amerikanske utgave; kan variere mellom utgaver
Miljø	Kolonisert solsystem
Hovedpersoner	James Holden og Josephus Miller
Vurdering	4/5