Ronin Rising: et visuelt fyrverkeri. Ikke noe mer

Førti år etter utgivelsen av Ronin (du kan lese anmeldelsen min her), et av hans mest ambisiøse og eksperimentelle verk, bestemte Frank Miller seg for å vende tilbake til universet han skapte i 1983. Resultatet er Ronin Rising, også kjent som Ronin: Book II, en miniserie på seks hefter der figurene fra den første fortellingen kommer tilbake og historien går videre.

På papiret var ideen fristende. Å vende tilbake til et så særegent univers, som vi som likte det husker med stor glede, uten begrensningene i superhelttegneserier, virket som en god anledning til å eksperimentere videre.

Og ja, det er et eksperiment. Men resultatet er ganske skuffende.

Jeg skal fortelle hvorfor.

Handlingen i Ronin Rising: en langt enklere oppfølger

Etter ødeleggelsen av Aquarius prøver Casey McKenna, hovedpersonen fra første del, å overleve i et ødelagt New York sammen med sønnen Billy, som har arvet farens ekstraordinære krefter.

I mellomtiden er Virgo, den onde kunstige intelligensen, tilbake med sine gamle påfunn. Demonen Agat dukker også opp igjen med dystre hensikter. Og «historien» – om vi kan kalle den det – dreier seg om kampen Casey og sønnen fører mot disse to kreftene. Ikke forvent mer. To gigantiske slag. Punktum.

Men det er ikke problemet. Eller i hvert fall ikke det største.

For det første er det vanskelig å knytte hendelsene i de to verkene sammen.

På slutten av Ronin virket det som om Virgo var ødelagt, og Billy hadde smeltet sammen med samuraiens identitet, i hvert fall slik jeg tolket det. Her møter vi imidlertid en helt annen situasjon, og overgangen mellom de to blir knapt forklart. 

Hvordan har Virgo kommet tilbake? Hva skjer egentlig med Agat? Hvordan havnet vi i denne nye situasjonen?

Miller virker ikke interessert i å svare på disse spørsmålene. Leseren må selv fylle hullene i handlingen slik han eller hun vil.

Også i det første verket måtte man godta en del fantastiske innslag, men Miller bygde opp et sammensatt mysterium der brikkene til slutt mer eller mindre falt på plass. I Rising gjør derimot mangelen på forklaringer det vanskelig å forstå sammenhengen mellom de to historiene.

Men igjen: Det er ikke verkets største problem.

Seks hefter til to slag og altfor mye dialog

Fortellermessig er Ronin Rising et annet og mindre vellykket eksperiment enn forgjengeren.

I praksis byr de seks heftene på lite mer enn to store oppgjør: ett mot Agat og ett mot Virgo. Mellom dem finnes det knapt noen utvikling av handlingen.

Forenklingen kunne ha fungert hvis Miller hadde laget en kort, slagkraftig historie. Men tegneserien trekker ut langt lenger enn nødvendig. Seriøst, seks hefter til dette?

Dialogen hjelper heller ikke. Miller bruker sin vanlige pompøse tone, der figurene kommer med episke replikker eller trusler.. 

I tillegg gjentar figurene seg. Ofte sier de det samme om og om igjen med forskjellige ord. Det blir så påfallende at du sannsynligvis kommer til å hoppe over noen av replikkene. Bare vent og se.

Ærlig talt er denne tegneserien mer en bok med fantastiske illustrasjoner enn noe annet.

Philip Tan og Daniel Henriques: hver side er en illustrasjon

Det beste med Ronin Rising er uten tvil tegningene.

Philip Tan tegner kapittel 1, 2, 3 og 5 etter sideoppsett av Frank Miller, med fremragende tusjarbeid av Daniel Henriques.

Resultatet er imponerende..

I stedet for å tegne en tradisjonell tegneserie lager Tan enorme panoramabilder. Sidene bruker knapt tradisjonelle ruter: åpne komposisjoner dominerer, med mange figurer, groteske skapninger og ødelagte omgivelser som brer seg ut foran øynene våre.

Hvert oppslag ser ut som en egen illustrasjon, full av detaljer som får deg til å stoppe opp og se nærmere.

Henriques' arbeid er også fantastisk. Tusjen hans forsterker kontrastene, gir dybde og gjør scenene til bilder med enorm visuell kraft.

Dette er tegninger som fortjener å nytes i ro og mak, for som sagt er vi nærmere en rekke spektakulære illustrasjoner enn en tradisjonell billedfortelling.

Frank Miller: en svært mangainspirert tegnestil

Kapittel 4 og 6 er tegnet av Frank Miller selv, og stilskiftet er tydelig.

Streken er langt mer avskallet, med enklere figurer, energiske linjer og et enda tydeligere mangapreg enn i den første tegneserien, Ronin .

Miller forenkler figurene og omgivelsene til det vesentlige. Han prioriterer bevegelse og kraft framfor detaljer., for å formidle bevegelse og kraft snarere enn detaljer.

Det er en interessant tilnærming med bilder som har sterk personlighet, men jeg synes den er svakere enn arbeidet hans fra 1983.

I det første verket kombinerte Miller eksperimentvilje og fortellerkunst med en utrolig visuell rikdom. Her forenkler han tegningene så mye at enkelte scener ikke lenger overrasker på samme måte.

Tegningene er fortsatt tiltalende, men kontrasten til Tan og Henriques' komposisjoner gjør Millers egne kapitler betydelig mindre imponerende.

En tegneserie laget for å leses som dobbeltsideoppslag

Formatet er avgjørende for å forstå Ronin Rising..

Verket ble laget for å vise store svart-hvitt-komposisjoner i panoramaformat, der dobbeltsidene praktisk talt fungerer som én eneste illustrasjon.

Det finnes to hovedutgaver i samlebind.

I Collector's Edition er det liggende formatet bevart, slik at de opprinnelige komposisjonene kommer til sin rett. Det er uten tvil utgaven jeg anbefaler. Her finner du prisen på Amazon.

I Manga Edition er bildene derimot disponert på nytt for å passe i et mindre, stående format. Listeprisen er under halvparten av prisen for den andre utgaven, men jeg anbefaler den ikke. Pris på Amazon.

Grunnen er at denne endringen ødelegger nettopp tegneseriens største styrke. Komposisjonene mister bredden, og illustrasjonene får ikke lenger den visuelle virkningen de ble laget for.

Hvis du skal «lese» Ronin Rising – og med det mener jeg å nyte tegningene – er det absolutt verdt å gjøre det i originalformatet.

Konklusjon: et flott visuelt eksperiment man fint kan klare seg uten

Ronin Rising er en av de tegneseriene der forskjellen mellom kunstnerisk og fortellermessig kvalitet er enorm.

Tegningene er enestående. Philip Tan og Daniel Henriques leverer spektakulære sider, mens Frank Miller gir sitt eget univers et enklere og mer personlig uttrykk som også har mye for seg.

Men manuset holder ikke mål.

Det finnes knapt noen handling, dialogene gjentar seg, og forbindelsen til det første verket etterlater altfor mange spørsmål. Det som før var en overraskende historie full av vendinger, har nå blitt en serie oppgjør uten særlig dybde.

Og det verste er at denne oppfølgeren praktisk talt ikke tilfører originalen noe som helst.

I Frank Millers samlede produksjon står Ronin Rising igjen som en eksperimentell kuriositet der tegningene er den viktigste grunnen til at verket eksisterer.

Så stor er forskjellen for meg: 5 av 5 for tegningene og knapt 2 av 5 for manuset..

Er den verdt å lese? Bare hvis du vil beundre de fantastiske illustrasjonene eller fullføre historien om Ronin..

For alle andre er den helt unødvendig.

Det beste med Ronin Rising

• Philip Tans spektakulære tegninger og Daniel Henriques' tusjarbeid.
• Panoramakomposisjonene som gjør hvert dobbeltsideoppslag til en illustrasjon.
• Det særegne ved Frank Millers tegninger, særlig tilnærmingen hans til manga.
• Den opprinnelige utgaven i liggende format, som lar tegningene komme til sin rett slik de var tenkt.

Det verste med Ronin Rising

• En altfor enkel handling som knapt utvikler to store oppgjør.
• Historien trekkes lenger ut enn den tåler.
• Mangelen på forklaringer som knytter oppfølgeren logisk til originalen.
• De pompøse og altfor gjentakende dialogene.
• Tilfører ikke noe virkelig viktig til Ronin..

Tekniske opplysninger

Egenskap	Informasjon
Originaltittel	Ronin: Book II
Tittel på samleutgaven	Frank Miller's Ronin Rising
Manus	Frank Miller
Tegninger	Philip Tan (kapittel 1, 2, 3 og 5) og Frank Miller (4 og 6)
Komposisjoner	Frank Miller
Tusj	Daniel Henriques
Teksting	John Workman
Originalt forlag	Frank Miller Presents
Første utgivelse	2022–2024
Hefter	6
Samleutgave	Abrams ComicArts / Kana (2024)
Collector's Edition	192 sider, liggende format
Manga Edition	288 sider, stående format
Farge	Svart-hvitt
Sjanger	Science fiction, fantasy, action og dystopi