The Uprising: en realistisk Braveheart

Det er tydelig at Paul Greengrass er en regissør som liker å plassere oss midt i handlingen. Det gjorde han i Jason Bourne-filmene, og også i United 93 , Bloody Sunday og Captain Phillips, der håndholdt kamera og en nesten dokumentarisk filmstil formidlet en helt spesiell følelse av realisme.  

Nå har han bestemt seg for å ta denne stilen med til middelalderens England, nærmere bestemt til bondeopprøret i 1381..

Resultatet er filmen som i Spania heter El hombre que desafió al rey (The Uprising), en film som uunngåelig minner om Braveheart, selv om det selvsagt er forskjeller, som jeg skal komme tilbake til.

Den historiske gjenskapingen er svært vellykket, det samme er miljøene og hele produksjonen. Det jeg ikke er like sikker på, er om du vil huske filmen om et par år. Jeg skal forklare hvorfor.

Hva handler The Uprising om?

Filmen tar oss til England i 1381, et land som fortsatt sliter med følgene av svartedauden, og der bøndene lever under fryktelige forhold. Krigen mot Frankrike må finansieres, skattene fortsetter å øke, og mesteparten av befolkningen har knapt nok til å overleve.

Andrew Garfield spiller en bonde som har mistet familien sin, og hvis fortvilelse til slutt utløser et opprør mot maktmisbruket. Det som begynner som en lokal konflikt, blir en del av et langt større opprør ledet av historiske personer som Wat Tyler og John Ball, med mål om å nå London og få innrømmelser fra den unge kong Rikard II.

Filmen bygger på virkelige hendelser, selv om hovedpersonen er oppdiktet og historien tar seg noen friheter. Det er verdt å huske, men det hindrer ikke filmen i å være en interessant innføring i et kapittel av Englands middelalderhistorie.

En svært solid rolleliste

Andrew Garfield spiller en bonde fortært av sorg og bitterhet, som til slutt finner en grunn til å fortsette gjennom opprøret. Han er en ganske tilbakeholden karakter, svært ulik den typiske helten som bruker hele filmen på å holde taler til tilhengerne sine – tenk William Wallace eller Maximus Decimus Meridius – og jeg synes Garfield passer godt i denne rollen.

Også overbevisende er Cosmo Jarvis som Wat Tyler – etter Shōgun ser det ut til at han har fått sansen for historiske epos – og Jamie Bell som John Ball, to karakterer som bidrar til å forklare opprørernes forskjellige motiver. Ikke alle har de samme målene eller ønsker det samme fra opprøret, noe som gir troverdighet og interesse til en historie som handler om mer enn snille bønder mot onde adelsmenn.

På den andre siden finner vi den unge Rikard II, spilt av Woody Norman, og rådgiverne hans, der Tom Hollander skiller seg ut. Hele rollebesetningen leverer godt, og jeg har egentlig ingen store innvendinger mot prestasjonene.

En grå, skitten og troverdig middelalder

Det jeg likte best med The Uprising var miljøskildringen. Greengrass klarer å gjenskape et svært troverdig middelaldersk England, dominert av grå og brune farger, gjørmete veier, usle hus og en utsultet befolkning som er lei av å tåle stadig nye prøvelser.

Visuelt har filmen en tydelig egenart. Alt virker røft og ubehagelig, fra klærne til innsiden av husene. Mens jeg så den, sa jeg til partneren min at det er vanskelig å forestille seg en tid da livet virket så lite fristende.

Det er i hvert fall ingen plass her til en middelalder full av riddere i skinnende rustninger, store lidenskaper og heltedåder.

Men action er det. Og volden passer perfekt til denne tilnærmingen. Enten den holdes tilbake eller bryter ut, er den filmet på en svært fysisk og overbevisende måte. Sammenstøtene er brutale, forvirrende og lite eller slett ikke elegante, noe jeg synes passer godt til tiden som skildres..

Det er klart at Greengrass' stil, med håndholdt kamera og nervøse bevegelser, kan irritere noen seere. Jeg synes den fungerer utmerket her. Jeg er ganske overbevist om at et slag i middelalderen må ha vært en kaotisk opplevelse, med folk som dyttet, skrek og slo uten å vite hva som skjedde noen meter unna. Det er akkurat den følelsen filmskaperen klarer å formidle.

Denne realismen i slagene og miljøene, kombinert med at filmen bygger på historiske hendelser – med visse friheter, minner jeg om – får meg til å tenke at filmen fint kunne brukes i historieundervisningen på ungdomsskolen og i videregående skole. Man måtte naturligvis forklare hvilke hendelser som er virkelige, og hvilke som er endret for filmen, men den gir et godt inntrykk av sosiale forskjeller, bøndenes levekår og hvordan makten fungerte i det føydale samfunnet.

En Braveheart som mangler litt episk storhet

Mitt største problem med The Uprising er at filmen, til tross for den godt gjenskapte epoken og den interessante historiske konflikten, føltes litt kald.

Et bondeopprør mot et dypt urettferdig maktsystem burde ha alle ingrediensene som skal til for å skape sterkt følelsesmessig engasjement. Det finnes karakterer som har mistet familien, mennesker som knapt har mat, stadige overgrep og en befolkning som bestemmer seg for å risikere alt fordi den nesten ikke har noe igjen å tape.

Og likevel, bortsett fra i begynnelsen, klarte jeg ikke å leve meg inn i historien så mye som jeg hadde håpet..

Det er her jeg kommer til å tenke på Braveheart. Begge filmene handler om folkelige opprør mot den etablerte makten, selv om Greengrass har en langt mer realistisk og mindre idealisert tilnærming enn Mel Gibson. Problemet er at Braveheart, med alle sine overdrivelser og historiske friheter, klarte å engasjere deg mye sterkere i karakterenes kamp.

The Uprising satser på en mer nøktern og troverdig gjenskaping, men mister mye av følelsen underveis. Greengrass trenger ikke kopiere talene til William Wallace eller gjøre hvert slag til en episk scene, men jeg skulle gjerne sett mer følelsesmessig tyngde hos hovedpersonene.

I tillegg syntes jeg den var litt lang. Det er ikke en kjedelig film, og enkelte spenningsscener fungerer godt, men i noen partier mister fortellingen litt kraft. De drøyt to timene kunne vært strammet inn uten å skade resultatet.

Til slutt er det et par detaljer å nevne. I markedsføringen av filmen er forbindelsen til Robin Hood blitt trukket sterkt frem. For meg er det mest en kuriositet. Det er en artig vri som kanskje ville fungert om man ikke visste at den er oppdiktet, og som det ikke er verdt å gruble for mye over.

Når det er sagt, er det interessant å sammenligne denne versjonen med den nyere The Death of Robin Hood, med Hugh Jackman i hovedrollen. Karakterene er så forskjellige at det er vanskelig å forestille seg hvordan den ene kunne ha utviklet seg til den andre, selv om vi selvsagt snakker om uavhengige filmer som bruker den samme legenden på hver sin måte.

Det beste med The Uprising

Miljøskildringen er etter min mening filmens største styrke. Greengrass skaper et svært overbevisende bilde av middelalderens England, med foto dominert av dempede farger og skitt som virker som en naturlig del av alle omgivelsene.

Jeg vil også trekke frem måten volden filmes på. Kampene har en forvirring jeg synes er passende, og det håndholdte kameraet bidrar til følelsen av å stå midt i hendelsene.

Rollebesetningen fungerer godt, og selve historien om bondeopprøret i 1381 er interessant nok til å rettferdiggjøre filmen, særlig fordi det ikke er en historisk hendelse man ofte ser i kommersielle filmer.

Det verste med The Uprising

Det som trekker mest ned, er mangelen på følelser. Filmen skildrer lidelsen og volden fra den tiden godt, men får meg ikke like engasjert som et slikt opprør burde gjøre.

Den er også litt for lang, og sammenligningen med andre historiske epos viser at man noen ganger setter pris på litt mer dramatisk kraft, uansett hvor realistisk tilnærmingen er.

De historiske frihetene synes jeg er et mindre problem. De kan diskuteres, men endrer ikke min samlede vurdering.

Konklusjon og vurdering

The Uprising synes jeg er en god historisk film, særlig fordi den gjenskaper det føydale England på en troverdig måte og viser volden og de sosiale forskjellene fra den tiden uten å forskjønne dem.

Greengrass bruker sin vanlige stil i en setting som er ganske annerledes enn vi er vant til fra ham, og jeg synes eksperimentet fungerer visuelt. Slagene er kaotiske, karakterene troverdige og skuespillerne gjør en god jobb.

Men jeg synes også det er en film som er mer interessant for det den viser enn for det den får deg til å føle. Jeg syntes den var litt lang, og selv om jeg forstår ønsket om realisme, savnet jeg til slutt noe av følelsen fra Braveheart..

Hvis du liker historiske filmer, er den verdt å se. Og hvis du er historielærer, kan den til og med være et godt hjelpemiddel for å vise elevene hvordan livet i et føydalt samfunn kunne være, så lenge de nødvendige historiske forklaringene følger med.

Fakta om The Uprising

Opplysning	Informasjon
Tittel i Spania	El hombre que desafió al rey
Originaltittel	The Uprising
År	2026
Regi og manus	Paul Greengrass
Spilletid	128 minutter
Medvirkende	Andrew Garfield, Cosmo Jarvis, Jamie Bell, Woody Norman, Tom Hollander, Katherine Waterston og Thomasin McKenzie
Sjanger	Historisk drama, action og krig
Handlingssted	England, 1381
Distributør i Spania	DeAPlaneta