The Boys: en serie som skrev TV-historie, men ikke bedre enn originaltegneserien

The Boys er ikke bedre enn tegneserien den bygger på. Den er annerledes.

Og dette, som kan virke åpenbart, synes jeg er viktig å si fordi ideen om at Prime Video-serien forbedret originalmaterialet tilGarth Ennis og Darick Robertson. Jeg ser det ikke slik.

Rask mening om serien

Serien er mer tilgjengelig, mer TV-tilpasset, mer politisk og, i sine beste øyeblikk, bruker den noen figurer bedre. Men tegneserien har noe serien gradvis mister: en bedre sammensydd handling. 

I tegneserien går historien fremover fordi den må gå fremover. I serien får man altfor ofte følelsen av at handlingen finnes for å rettferdiggjøre neste over-the-top-scene.

Jeg sier ikke dette som en total kritikk. En del av sjarmen med The Boys ligger nettopp der: i å ha laget en superheltserie for voksne uten å mildne volden, sexen eller den rå tonen. Men én ting er at overdrivelsen er en del av identiteten, en annen at den ender med å erstatte historien.

Og apropos historie: The Boys har skrevet TV-historie. Folk vil snakke om den om flere tiår, men for noen av enkeltscenene mer enn for helheten.

Hva The Boys handler om

The Boys starter med en veldig enkel idé: hva ville skjedd hvis superhelter fantes, men i stedet for å være edle og uselviske skikkelser var produkter fra et stort konsern?

I den verdenen Vought —megakonsernet—selger supes som kjendiser, politiske ikoner og offentlige frelsere, samtidig som det skjuler overgrepene, forbrytelsene og de private elendighetene deres.  

Hughie hovedpersonen havner i dette hullet etter å ha kjent konsekvensene av denne straffriheten på kroppen, og ender opp med å slå seg sammen med Butcher og gruppen hans for å prøve å avsløre sannheten.

Derfra setter serien The Boys opp mot The Seven, med Homelander som den store maktfiguren: en falsk Superman som er blitt en narsissistisk, ustabil og stadig farligere leder.  

Historien vokser mot bedriftskonspirasjoner, politisk vold, eksperimenter, familietraumer og en stadig mer åpen krig mot supes. 

I bunn og grunn er det ikke en spesielt kompleks handling: det er en historie om makt, hevn og korrupsjon. Det som skjer, er at The Boys pakker den inn i så mye vold, satire, grotesk sex og narrative avstikkere at den ofte virker mer innviklet enn den egentlig er.

Hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og hvor serien mister seg selv 

Serien begynner veldig sterkt. Særlig i første sesong og, i noe mindre grad, i andre. 

Der går manus, figurer og handling i samme retning: Hughie gir mening. Butcher har et formål. Homelander er en konstant trussel. Vought fungerer som kritikk av selskapsmakt og den mest kyniske markedsføringen. Og The Seven er en ganske smart forvrengning av superheltbildene vi alle har i hodet.

I den innledende delen virker ikke serien bare interessert i å sjokkere deg, men vil fortelle noe. Derfor fungerer den så godt.

Problemet er at denne klarheten løses opp etter hvert som sesongene går, og behovet for å overgå brutaliteten i forrige scene begynner å veie tyngre enn å bygge en solid historie. Og det er da The Boys begynner å bli sett og husket mer for scenene sine enn for verdien som helhet.

Herogasm virker viktigere for meg på grunn av hva det betydde enn hva det tilfører fortellingen. På mainstream-TV hadde ingenting lignende blitt sendt før, og det har en verdi. Men som historiedel er det overvurdert.  

Derimot er greia med The Deep og blekkspruten mye bedre: den er latterlig, ubehagelig og definerer samtidig perfekt en miserabel figur som alltid leter etter en ny måte å synke litt dypere på.  

Og det samme skjer med Terror som drømmer om Homelander. Det er galskap, ja. Men det har den konkrete ondskapen som gjør The Boys til The Boys.

Men så kommer det haugevis, virkelig haugevis, av helt unødvendige voldelige eller seksuelle scener som tydelig er blåst opp av støyen de skaper.

I begynnelsen bruker serien overdrivelsen til å fortelle noe, men etter hvert som handlingen går videre og overraskelsen forsvinner,begynner den å misbruke denne typen virkemidler bare for at folk skal snakke om episoden på Instagram. Og det er akkurat det som skjer fra sesong 3.

Det er ikke slik at serien plutselig blir dårlig; det er en gradvis prosess der følelsen av at alt som skjer betyr noe, går tapt. Du begynner å ikke bry deg om enkelte ting du ser, fordi de faktisk ikke betyr noe.

I sesong 4 når serien bunnen: for mange handlingstråder, for mange omveier, for mye følelse av at noe strekkes ut som ikke trengte det. 

Etter min smak henter sesong 5 seg inn veldig litt fordi den allerede må avslutte, selv om kritikerne generelt peker på den som den svakeste i hele serien. Personlig, kanskje fordi jeg ville se slutten, så jeg episodene med større interesse enn den forrige sesongen.

Poenget er at problemet ikke er at The Boys er lang, men at den blir utdratt og flat:

• Det finnes et virus som gjør mennesker til supes. 
• Et annet som tar knekken på supes.
• Et annet virus som gjør dem udødelige. 
• Det finnes Soldier Boy, hvis faktiske betydning blir hengende i luften. 
• Og Homelanders sønn.
• Queen Maeve, Stormfront, Firecracker og Sage er også der.
• Selvsagt Black Noir i en langt mindre relevant rolle enn i tegneserien.
• Det finnes Kimiko, som snakker eller ikke snakker alt etter hva som passer. 
• Eller Victoria Neuman.
• For ikke å glemme A-Train og resten av The Seven.
• Det finnes Homelanders kirke. 

Homelander og hvorfor anbefale The Boys 

Og jeg kunne fortsatt, for det finnes mange ideer, men få blir utviklet med den styrken de lovet. Faktisk virker buen til mange av disse figurene ufullstendig.

Men hvis det er noe The Boys holder på helt til slutten, er det Homelander.

Antony Starr er spektakulær. Men det er ikke bare skuespillet. Det er blandingen av trussel, latterlig skjørhet, narsissisme og behov for anerkjennelse. Homelander kan skremme og vekke medlidenhet i samme scene. Han kan virke som et ødelagt barn og to sekunder senere som en som kan rive et rom i filler fordi noen så skjevt på ham.  

Det punktet der du ikke vet om han skal gratulere noen eller rive dem i to, er en av seriens store fulltreffere. Og det slites ikke ut. Når Homelander dukker opp, virker alt farligere og mer attraktivt.

Med Billy Butcher skjer noe lignende. Det er også en veldig karismatisk rolle, men ærlig talt synes jeg Homelander gir mer.

Selv med dem er The Boysikke en uunnværlig serie for alle. Men den er viktig. Særlig fordi den har brakt ekstrem vold inn i mainstream.  

Vi snakker ikke om en raritet fra en liten plattform eller en kultserie sett av fire personer. Vi snakker om en enorm Prime Video-produksjon som lager en vill, ubehagelig superheltserie som er ganske lite snill mot seeren. 

Det har endret ting. Den har vist at det finnes et marked for en superheltserie med dette produksjonsnivået og så mye brutalitet. Den fungerte, kanskje nettopp derfor.

Herfra kommer spoilere for slutten av The Boys

Frem til hit kan man lese uten å få altfor mye ødelagt. Herfra, nei. 

Jeg forteller mine inntrykk av seriens finale.

Homelanders slutt lovet mer

Homelanders slutt blir stående halvveis.

Jeg liker ideen om at han mister kreftene. Faktisk er scenen der han prøver å fly ved å hoppe smått, veldig god: latterlig, ydmykende og veldig The Boys. Den falske guden forvandlet til en patetisk fyr som ikke kan lette fra bakken. Der finnes et sterkt bilde.

Problemet er at avslutningen hans verken blir helt episk eller helt latterlig. Den blir liggende midt imellom. Etter fem sesonger med Homelander bygget opp som en nesten mytologisk trussel, forventet jeg noe større. 

Ikke nødvendigvis mer rettferdig eller elegant. Men mer slagkraftig. Serien kunne ha drept ham brutalt eller episk. Eller redusert ham til absolutt latterlighet. Begge alternativene ville fungert. Avslutningen den velger, smaker av for lite.

Butcher fortjente en skitnere avslutning

Med alt dette er døden som fungerer dårligst for meg, Butchers.

Ikke så mye fordi den ikke er lik tegneserien — den ligner nok —, men fordi serien ikke våger å ta virusplanen helt ut. 

The Boys hadde i årevis bygget en historie om hat, hevn, fanatisme og monstre som kjemper mot monstre. I den sammenhengen ville det vært mye mer konsekvent om Butcher slapp viruset løs og tok knekken på alle supes Det ville vært mye mer sammenhengende. Mindre kommersielt, selvfølgelig. Men mer i tråd med det serien alltid hadde lovet. Og modigere.

Faktisk tror jeg denne slutten ville gitt mye mer mening:

Butcher slipper viruset løs og dreper blant andre Starlight. Derfor, og som hevn, må Hughie drepe ham. 

Den slutten ville tvunget serien til å innrømme at den ikke er en typisk fortelling om gode og onde, men om gråsoner og rå ondskap. Det den alltid hadde solgt seg som. The Boys har ofte lekt med å være serien som ikke holder igjen, men i avslutningen gjør den det.

Hvorfor jeg foretrekker tegneseriens slutt

I tegneserien foretrekker jeg fremfor alt overraskelsen med Black Noir.

Jeg skal ikke avsløre vendingen rundt Black Noir, for den er verdt å oppdage mens man leser, men jeg kan si at jeg ikke så den komme. Og det er akkurat det jeg savner i serien: en siste overraskelse som virkelig treffer.

Tegneserien er råere, villere og mer ujevn på andre områder. Men slutten er mer sammenhengende og har en ondskap serien aldri helt klarer å matche. Adaptasjonen er mer TV-vennlig, mer kommersiell og mer komfortabel for et bredt publikum. Altså mer temmet.

Endelig dom

The Boys er ikke en perfekt serie, men den er et vendepunkt i TV.

Det er en superproduksjon med briljante øyeblikk, en ekstraordinær skurk og flere scener som allerede er en del av mediets nyere historie. Men den har også for mange underutviklede ideer og en slutt som, med tanke på hva den lovet, føles for ren.

Jeg gjentar at den for meg ikke overgår tegneserien, men det trengte den heller ikke å gjøre. Den er noe annet: en serie som skrev TV-historie, ujevn, overdreven og mindre helhetlig enn folk trolig vil si med tiden.

Men også en serie som har latt oss nyte noe som kanskje blir forbudt i fremtiden. Og å ha vært med på det er kult.

Teknisk ark

Felt	Data
Tittel	The Boys
År	2019-2026
Sesonger	5
Episoder	40
Skaper / showrunner	Eric Kripke
Basert på	Tegneserien av Garth Ennis og Darick Robertson
Hovedrollebesetning	Karl Urban, Jack Quaid, Antony Starr, Erin Moriarty, Laz Alonso, Tomer Capone, Karen Fukuhara, Chace Crawford og Jessie T. Usher
Sjanger	Action, svart komedie og superheltsatire
Land	USA
Tilgjengelig på	Prime Video