RetroPixel Málaga 2026

Denne helgen tok jeg turen innom RetroPixel Málaga, et veldig kult arrangement som ble organisert i Málagas messe- og kongresspalass (FYCMA).  

For den som ikke kjenner stedet, er det samme lokasjon som Comic-Con, altså det største stedet i Málaga for slike arrangementer.

Med dette mener jeg at arrangementet ikke var noe for fire nerder som meg, men en kulturell og familievennlig aktivitet, svært godt organisert og med en god dose ressurser. Dessverre har det ikke blitt annonsert nok til å bli det store arrangementet det burde ha vært. Jeg håper organisasjonen tar lærdom av det til neste års utgave.

Vel, egentlig var RetroPixel hovedarrangementet som, sammen med to andre, Guadalindie -arrangementet for andalusiske uavhengige profesjonelle videospillutviklere- og utdelingen av Premios Iris Games, utgjorde til sammen Andalucía Play Fest, det store videospillmøtet i Sør-Europa, som de selv kaller det.

Nå som vi er plassert og har konteksten, går jeg over til å fortelle om inntrykkene mine.

Inntrykk fra arrangementet

Jeg kom på fredag klokken 16:30, med kraftig varme i gatene i Málaga by, men så snart jeg kom inn, forsvant den følelsen. Den gode airconditionen i palasset var virkelig noe å sette pris på.

I tillegg kom det at dørene nettopp hadde åpnet, så det var ennå ikke mange mennesker der, og resultatet var at det ikke var noe, virkelig ikke noe, av stressende trengsel, noe som sto i kontrast til mitt forrige arrangement her (den første utgaven av Comic-Con). 

Det første jeg møtte da jeg kom inn, var en utstilling med en spektakulær samling retrohardware med utstilling av gamle PC-er og konsoller:

Faktisk var det første gang jeg sto foran populære og “ikke så gamle” enheter, som Neo Geo CD:

En skikkelig opplevelse for oss som den gangen måtte nøye oss med Mega Drive og SNES.

I tillegg til konsoller var det mye annen retrohardware, med skjønnheter som denne “bærbare” Apple-maskinen:

¡Macnífico!

Også, og til ære for 30-årsjubileet til Nintendo 64, hadde de en monter med noen av dens små perler (Mario 64, Zelda, ISS ‘98…) og konsollens spesialutgaver av Pokémon sammen med 64DD-tillegget, som er svært lite kjent her:

Jeg elsker denne konsollen, men jeg ble enda mer rørt av å oppdage dette:

For et nostalgikick. Mine første “videospill”! 

For rundt 1989, før jeg fikk Game Boy, koste jeg meg virkelig med Game & Watch fra Nintendo (særlig glad i Zelda-varianten).

Når du hadde passert denne utstillingssonen, kom du til området der man kunne prøve spillene som var nominert til Premios Iris Games:

Her fikk jeg prøve det glimrende Ninja Gaiden Ragebound:

Et knallgodt 2D-spill som fortjener alle prisene det får. Det blander gameplayet fra gamle spill perfekt med en 2D-estetikk tilpasset nye tider.

Hvis dette ikke er Pixel-Art så får Gud komme ned og se det.

Etter å ha kost meg en god stund med det, gikk vi inn i hovedområdet, der det fantes utallige konsoller, klassiske PC-er, arkademaskiner og til og med flipperspill:

Det var her vi tilbrakte mest tid.

Og det var virkelig en fryd å ta kontrollene til Nintendo 64 igjen for å kjøre noen løp i Mario Kart (jeg har min hjemme i landsbyhuset, i Burgos, og får nesten aldri brukt den).

Også Sega Saturn og den fantastiske kontrolleren for 2D-spill.

Å nyte Wipeout 2097 -jeg husket ikke lastetidene- på en original PSX.  

Å spille Pong for første gang.

Å møte igjen det glimrende PES på PlayStation 2.

Å klare flere brett av originale Pac-Man uten å dø (merkelig nok virket det enklere nå enn den gangen).

Og bli kjent med maskiner fra slutten av 70-tallet som jeg ikke hadde oversikt over.

Konklusjon

Etter å ha tilbrakt en god stund i området, og etter å ha tenkt at hvis jeg ikke hadde vært der med familien min, ville jeg ha blitt minst et par timer til, klarte jeg ikke å slutte å bli overrasket over at noe slikt er gratis.

Vel, ikke alt var gratis. Gameindie-området, mer rettet mot profesjonelle, kostet penger, og jeg gikk ikke inn, men jeg noterer det til fremtidige år når jeg har bedre tid.

En annen ting jeg også lot ligge til kommende utgaver, og som jeg satt litt igjen med lyst til, var å delta i Mario Kart 64-turneringen. Den var dagen etter, og jeg skulle gjerne vært med, for det ligger mange timer i den kassetten.

Oppsummert: et veldig særegent arrangement, som jeg koste meg med som en unge (og som jeg ville ha kost meg enda mer med hvis jeg hadde hatt litt mer tid), og som man bare kan kritisere for én ting: dette må kommuniseres bedre og få vokse.

Ærlig talt mener jeg at det er verdt det. 

Så mye at jeg allerede har meldt meg på her for å hjelpe organisasjonen med fremtidige utgaver.