Opprinnelsen og utviklingen til APU-er

Nå virker det nesten opplagt, men rundt 2012, da alt begynte, var det ikke fullt så opplagt.

AMD hadde alt imot seg: et Intel som den gangen var en knallhard leder innen forbruker- og server-CPU-er. Et Nvidia som var enda mer dominerende på grafikkort. Og et publikum som, la oss si, ikke var spesielt begeistret for merket.  

På toppen av det hele presenterte de et ganske nytt konsept som brøt med det som da var allment akseptert: hvis du ville spille, trengte du helt klart en dedikert GPU.

Men AMD skimtet fremtiden. I hvert fall en del av den:

GPU og CPU kunne ligge i samme chip og gi brukbare resultater for spilling.

Og selskapet skapte konseptet APU.

A10-5800K: den første av sitt slag

Strengt tatt var AMD A10-5800K ikke AMDs første APU, men det var den første som gjorde at ideen virkelig begynte å gi mening for spilling.

Integrert grafikk fantes allerede før, både fra Intel og fra AMD selv, men det var enkle løsninger: de ga bilde, spilte av video (ikke alle kodeker) og lite mer. Hvis du ville spille, selv uten store ambisjoner, var det normale å tenke på et dedikert grafikkort.

A10-5800K endret den oppfatningen ganske mye.

Hvis vi blir tekniske, snakker vi om en APU lansert i 2012, med 4 kjerner, 4 tråder, 3,8 GHz grunnfrekvens, turbo opptil 4,2 GHz, TDP på 100 W og integrert Radeon HD 7660D-grafikk. 

Det var selvsagt ikke et beist, men den ga en reell mulighet til å bygge en billig PC og spille uten å kjøpe et separat grafikkort. 

Den konkurrerte ikke med en seriøs gaming-PC, men med dedikerte innstegskort, disse kortene til 50 eller 60 euro som PC-deleforhandlere nesten automatisk la til for folk uten særlig peiling, slik at de kunne «spille noe». 

Medier som AnandTech og Tom’s Hardware plasserte grafikkytelsen nær modeller som Radeon HD 6450 eller GeForce GT 520, nettopp de enkle grafikkortene som til da hadde virket uunnværlige.

I tillegg hadde den en svært viktig egenhet: den var enormt avhengig av RAM. Siden den integrerte GPU-en ikke hadde eget minne, brukte den systemminnet. Derfor var rask DDR3 ikke en innskytelse, men en ganske direkte måte å forbedre grafikkytelsen på uten å røre grafikkortet.

Sett med 2026-øyne kan det virke lite, men i 2012 var ideen svært sterk: for rundt 120 euro kunne du kjøpe en prosessor med grei CPU og GPU i samme chip og bygge en liten, billig PC som var god nok til å spille i 720p med rimelige innstillinger i ganske mange titler fra den tiden. 

Det var ikke «gaming master race». Det handlet om å gjøre PC-spilling mulig uten å kreve et enormt kabinett, en kraftig strømforsyning og et dedikert grafikkort fra første dag.

Og det er det interessante med A10-5800K: den pekte ut en vei. Veien for beskjedne PC-er, stuesystemer, små stasjonære, bærbare med grei integrert grafikk og, sett i ettertid, mye av det flere nåværende enheter representerer i dag.

Det var det første seriøse steget i den retningen.

Utviklingen av APU-er

Femten år og mange forsøk senere virker det som om de hadde rett, og nå er det trenden: både spillkonsoller (Xbox, PlayStation) og konsollpregede PC-er — håndholdte, med Steam Deck i front, eller stasjonære med de kommende Steam Machines— har brukt denne tilnærmingen. Med AMD-brikker, selvfølgelig.

Bare Nintendo Switch og noen andre handhelds bruker brikker fra Nvidia eller Intel, men selv disse følger den samme APU-ideen som folkene til Lisa Su fant på.

Og ja, hvis du vil spille på høyeste kvalitetsnivå på PC i dag, trenger du fortsatt et dedikert grafikkort. Men ikke et hvilket som helst: et toppkort, fordi lavere og til og med mellomklasser trues av APU-er.

For øvrig påvirket konseptet ikke bare gamingrettede maskiner, men også mini-PC (spør Mac Mini) og ultrabook-bærbare rettet mot oppgaver utover kontorarbeid fulgte samme linje.

Og alt fordi AMD holdt fast ved dette konseptet, som sett over tid ikke kunne gitt mer mening.

Min personlige erfaring

I mitt tilfelle så jeg poenget med denne satsingen, siden jeg verken da eller nå trengte å spille på absolutt maks. På den tiden var jeg først og fremst konsollspiller, så standardene mine var lavere enn hos en PC-proffgamer. 

Derfor bygde jeg et år senere (i 2013), etter en grundig research — det fantes ikke ChatGPT, og Reddit var ikke det samme da, men forumet El otro lado var supernyttig — en liten og stillegående nok PC til stua med denne konfigurasjonen:

• APU: AMD A10-6800K.
• RAM: 2×4 DDR3 på 2133 MHz (høyeste mulige hastighet på DDR3).
• SSD: Samsung 840 EVO.
• Anstendig Asus-hovedkort.
• «Flat» Noctua-kjøler.
• SFF-kabinett og strømforsyning som fikk plass diskret i møbelet.

Alt gikk strålende, både til spilling og til å se filmer i 1080 med H264 og 5.1, som var den andre grunnen til å bygge PC-en. En stillegående maskin med grei ytelse.

Men jeg bestemte meg for å ta det ett steg videre, og en stund senere la jeg til en AMD Radeon HD 7750 Low Profile-GPU. 

Hvorfor, hvis jeg liksom kunne klare meg med APU-en?

Jo, fordi denne dedikerte GPU-en kostet meg under 100 €, passet perfekt i kabinettet mitt og, fremfor alt, fungerte sammen med APU-en for å lage det som var kjent som Dual-Graphics, en AMD-teknologi som lot de to grafikkdelene jobbe sammen for å forbedre grafikken, hvis utvikleren implementerte det, noe som ikke alltid skjedde.

Ja, når den delen først var lagt til, var helheten ikke det mest anbefalelsesverdige oppsettet. 

Hadde jeg visst fra første minutt at jeg skulle bygge en kombinasjon av CPU + GPU, ville delene vært andre. Men prioriteten min i starten var å ha en liten og stillegående PC som jeg kunne spille på og se filmer godt med i stua. Og det ga APU-en meg.

At jeg senere la til GPU-en, var mer av innfall og fiklelyst enn noe annet. For å spille Street Fighter 4, datidens Pro, Mass Effect og Tekken, som var det jeg spilte, i 720p, holdt APU-en mer enn nok til å slå min bråkete Xbox 360 fra den tiden.

Konklusjoner

Sett i perspektiv var AMDs APU-er en av de ideene som først så ut som en billig løsning og nå ser ut som en ganske presis forutsigelse av fremtiden.

I 2012 var det slett ikke opplagt at det å putte CPU og GPU i samme chip kunne fungere rimelig bra til spilling. Faktisk var normalen det motsatte: hvis du ville spille på PC, selv noe enkelt, kjøpte du et dedikert grafikkort, punktum.

Men AMD forsto at det fantes en annen type bruker.

Ikke alle ville ha en enorm, dyr og bråkete PC laget for å kjøre alt på ultra. Noen ville ha en liten, billig og stillegående datamaskin som var kapabel nok til å spille i 720p, se filmer i stua og fungere som mediesenter uten å se ut som et kjernekraftverk.

Der ga APU-konseptet full mening.

A10-5800K var ikke perfekt, langt ifra. Den kunne ikke konkurrere med et seriøst dedikert grafikkort, og ytelsen virker nesten latterlig i dag. Men det spiller ingen rolle, for betydningen ligger ikke i hva den kunne kjøre da, men i hva den forutså.

Steam Deck, PlayStation, Xbox, mange moderne bærbare, mini-PCs og til og med noe av dagens trussel mot grafikkort i lavere klasse kommer fra den samme ideen: å integrere mer grafikkraft i selve prosessoren og gjøre hele enheten mindre, mer effektiv og enklere.

Ærlig talt tror jeg AMD traff riktig. Det tok år å bevise det, de fikk mye kritikk underveis, og ikke alle APU-ene deres var like interessante, men grunnideen var god. Så god at vi i dag ikke engang diskuterer den.

Vi ser den ganske enkelt som enda et alternativ. Og i mange tilfeller — kanskje de fleste — det beste.