Disclosure Day bygger på en originalidé av Steven Spielberg, noe som slett ikke er overraskende etter å ha sett filmen.
Regissøren ga David Koepp et treatment på 38 sider som skulle bli til manus, og tok dermed opp igjen et samarbeid som går tilbake til Jurassic Park og Klodenes kamp. Denne gangen kom de opp i 42 versjoner av manuset, rekord for Koepp.
Idéen oppsto etter at Spielberg i 2017 leste rapporter om amerikanske militærpiloter som hevdet å ha sett objekter de ikke kunne identifisere. Han ville spørre hva som ville skje hvis menneskeheten hadde nok bevis til offentlig å erkjenne at vi ikke er alene.
Kanskje var det den opprinnelige idéen, men handlingen utvikler seg definitivt i en annen retning, som vi straks skal se.
På den annen side er også resten av teamet svært gjenkjennelig: Janusz Kamiński på foto og John Williams på musikk. Med andre ord et team som har samarbeidet på mange verk, slik at alt ser -og høres- kjent ut.
Når det gjelder rollebesetningen, er den førsteklasses: Emily Blunt, Josh O'Connor, Colin Firth, Eve Hewson og Colman Domingo. Lite å legge til her, bortsett fra at alle er strålende, særlig Blunt i en langt fra enkel rolle.
Handlingen i Disclosure Day
Historien dreier seg om Margaret Fairchild, en meteorolog fra Kansas City spilt av Emily Blunt, og Daniel Kellner, en cybersikkerhetsekspert spilt av Josh O'Connor.
Begge blir involvert i informasjon Kellner ønsker å publisere, som kan bevise at menneskeheten ikke har vært alene på svært lenge og at bestemte organisasjoner er de som vokter hemmeligheten.
Derfra bygger Spielberg en blanding av konspirasjon, forfølgelse og eventyr mellom organisasjonen som kontrollerer hemmeligheten og hovedpersonene som flykter fra den for å publisere informasjonen.
Alt krydret med lette doser metafysiske spørsmål og svar -hovedsakelig av religiøs art- rundt det opprinnelige spørsmålet: Hva ville skje hvis noen klarte å bevise ugjendrivelig for hele verden at utenomjordiske finnes.
Selv om utgangspunktet er svært science fiction-preget, går historien egentlig i en annen retning. Her er det eventyret som veier tyngst av alt. Hvis du ventet deg Minority Report, er det ikke det du får, i hvert fall ikke i bunn.
Spielberg i sitt ess
Det kan ikke benektes at når vi snakker om Spielberg, snakker vi om film. Eller i det minste om en bestemt måte å forstå den sjuende kunstarten på. Filmen er ren underholdning og spektakel, men av klassisk type.
For dette spektakelet har ingenting med slow motion og hektisk klipping å gjøre, men står i historiens tjeneste. Regissøren er en stor visuell forteller, og derfor skurrer enkelte elementer i filmen som vi kommer tilbake til senere.
Utviklingen av hovedpersonenes ferdigheter er godt fortalt. Når tiden kommer for å bruke dem, tror du på det. Det virker ikke usannsynlig.
Selvsagt ligger en del av “skylden” hos Emily Blunt, som, slik jeg sa tidligere, er fantastisk og bærer en stor del av filmen.
Det er også tydelig at regissøren behersker sjangeren og bygger på tidligere erfaring for å få filmen til å fungere. De åpenbare referansene er E.T. og Nærkontakt av tredje grad på grunn av kontakten med utenomjordiske og humanismen, men det er mer.
Enkelte av Margarets handlinger minner uunngåelig om precog-figurens i Minority Report under flukten hennes med Tom Cruise. Skurken, den konstante forfølgelsen og den futuristiske teknologien har ekko av Ready Player One. Og planleggingen av flere actionscener minner om Tintin.
John Williams' filmmusikk forsterker følelsen av klassisk Spielberg enda mer. Musikken hans følger eventyret på en tradisjonell og gjenkjennelig måte.
Så langt er alt bra, men la oss gå videre til det som ikke er fullt så bra.
Det jeg ikke likte
Spielberg har laget familiefilm i flere tiår uten å behandle publikum som barn. Her gjør imidlertid fiendenes forenklede eller absurde handlinger — jeg kommenterte til partneren min hvor mye de til tider lignet på Stormtroopers fra Star Wars— enkelte reaksjoner fra hovedpersonene (særlig Kellners) og manglende forklaring på flere inkonsekvenser at det av og til føles slik.
Og overraskende nok skader det evnen til å leve seg inn i historien mer enn de utenomjordiske selv.
Dette problemet forsterkes av den manglende interne logikken. Kanskje finnes den, men for seeren blir det aldri klart hvem disse vesenene er, hva de vil, hvilke krefter de har og hvorfor enkelte ting skjer (det “Signs-øyeblikket” er ett av dem).
Det føles som om grensene og kreftene endrer seg etter hva scenen trenger.
I behovet for å svare på det opprinnelige spørsmålet dukker det også opp en religiøs komponent som er mer pussig enn nødvendig. Fortiden som nonne til en av figurene og menneskehetens mulige reaksjon overfor Gud dersom utenomjordisk liv ble bekreftet, føles ganske påtvunget.
Når det er sagt, har denne siden av filmen noen interessante poenger, som når nonnen presiserer at mennesket er Guds ypperste skapning “på jorden”. Det er en liten, men interessant idé: En slik avsløring ville kanskje ikke ødelegge troen, men tvinge den til å utvide rammene sine.
På den tekniske siden er de digitale dyrene derimot ganske dårlige. De ser ut som om de er laget med fjorårets AI i stedet for CGI. Overraskende fra noen som klarte å gjenskape dinosaurene i Jurassic Park for mer enn tretti år siden.
Det finnes også øyeblikk som virker for kunstige, på grunn av en klipp som ikke er helt finslipt. To eksempler: bilen som akselererer fra null til hundre raskere enn Toretto før den styrter ned en skrent, eller hovedpersonene som kommer seg på toget under flukten.
Merkelig nok fungerer alt som handler om de utenomjordiske mye bedre. Kanskje fordi Spielberg der søker et mer dempet og realistisk uttrykk.
Dom
Disclosure Day er film. Den er underholdende, Emily Blunt er strålende, og Spielberg vet fortsatt hvordan man lager spektakel med en historie bak.
Men det er ikke en film jeg ville anbefalt til nesten hvem som helst. Den ligger langt under regissørens tidligere nevnte verk (Minority Report, Ready Player One, E.T.) og selvfølgelig langt fra det beste innen eventyrfilm eller science fiction.
Den tilfører heller ikke noe særlig originalt i manus, bilder eller musikk.
Så vi har en film du ikke vil angre på hvis du ser den, men som det heller ikke gjør noe om du går glipp av.
Derfor tror jeg at få av oss om noen år vil nevne den når vi snakker om Spielbergs filmografi. Den vil forsvinne mellom kolossale verk. Slik er det når man er en av filmens store.
Tekniske fakta
| Felt | Opplysning |
| Tittel | Disclosure Day |
| År | 2026 |
| Spilletid | 145 minutter |
| Regissør | Steven Spielberg |
| Manus | David Koepp, basert på en originalhistorie av Steven Spielberg |
| Hovedroller | Emily Blunt, Josh O'Connor, Colin Firth, Eve Hewson og Colman Domingo |
| Sjanger | Science fiction / eventyr / thriller |
| Land | USA |
| Musikk | John Williams |
| Foto | Janusz Kamiński |
| Karakter | 3/5 |
Vurdering
Hvem den passer for
✔️ For deg som liker Spielberg på sitt mest klassiske.✔️ For deg som er ute etter familieeventyr.
Hvem den ikke passer for
❌ For deg som forventer en science fiction-film.❌ For deg som forventer en av regissørens store filmer.
❌ For deg som trenger en svært godt sammenhengende intern logikk.
Ofte stilte spørsmål
Er Disclosure Day verdt å se?
Ja, særlig hvis du liker Spielberg på sitt mest klassiske og eventyrfilmene hans. Den er underholdende og godt regissert, men jeg synes ikke den er et must eller et av hans beste verk.
Er Disclosure Day science fiction?
Ja, selv om den for meg fungerer mye bedre som eventyrfilm. Den utenomjordiske teknologien og premisset hører klart hjemme i science fiction, men tyngden ligger på forfølgelsen, spektakelet og figurene.
Inneholder Disclosure Day spoilere?
Ikke denne anmeldelsen. Jeg unngår å røpe de viktige vendingene og detaljene som det er best å oppdage mens man ser filmen.
Ligner den på E.T. og Nærkontakt av tredje grad?
Ja. Med begge deler den Spielbergs interesse for utenomjordiske, kontakten med det ukjente og et svært humanistisk syn på historien.
Hvilke andre Spielberg-filmer minner den om?
Den minnet meg også om Minority Report på grunn av hovedpersonens flukt, om Ready Player One på grunn av bruken av futuristisk teknologi og enkelte forfølgelser, og om Tintin på grunn av planleggingen av enkelte actionscener.
Er Emily Blunt god i Disclosure Day?
Ja. Emily Blunt er strålende og en av filmens styrker.
Hvem komponerer musikken til Disclosure Day?
John Williams. Musikken hans har en svært klassisk tone og forsterker kraftig følelsen av å møte Spielberg i hans mest tradisjonelle form.
Er Disclosure Day en familiefilm?
Ja, selv om forenklingen av fiendene, enkelte valg figurene tar og noen inkonsekvenser til tider gjør at den virker som om den til og med er rettet mot et ganske ungt publikum.
Er den blant Spielbergs beste filmer?
Ikke for meg. Den viser håndverk, eventyrfølelse og har gode øyeblikk, men er langt fra mesterverkene hans og skiller seg heller ikke spesielt ut innen science fiction eller eventyrfilm.
Hvilken karakter får Disclosure Day?
Jeg gir den 3/5. Det er en film du kan like hvis premisset passer deg, men ikke en anbefaling til nesten hvem som helst.
Legg igjen en kommentar