Alias: her la J. J. Abrams grunnlaget for Lost

Å se Alias igjen mer enn tjue år senere er litt spesielt: serien tar deg tilbake til en tid da serier ble laget for TV og ikke for strømming.

Estetikken, klippingen, musikken, koreografien, forkledningene og til og med måten episodene bygges rundt interne cliffhangere tilpasset reklamepausene på, plasserer serien rett i begynnelsen av 2000-tallet. 

Andre serier fra de årene, som Battlestar Galactica, som jeg ser på nytt akkurat nå, gir en lignende følelse når du går tilbake til dem i dag: teknisk merker du tiden som har gått, men det hindrer dem ikke i å fungere fortsatt dersom de fungerte den gangen.

Når det gjelder Alias finnes det dessuten et annet interessant poeng. Når du ser serien nå, er det ganske lett å kjenne igjen mange av tingene J. J. Abrams senere skulle bruke i Lost: mysterier, cliffhangere, konspirasjoner og karakterer hvis fortid viser seg å være viktigere enn den først virket.

Første gang du ser den, fungerer mange av disse grepene glimrende og får deg til å starte neste episode med én gang. Når du ser serien om igjen, ser du dem komme mye tidligere, men det er en del av seriens personlighet.

Hva Alias handler om

Sydney Bristow, hovedpersonen spilt av Jennifer Garner, tror hun jobber for SD-6, en hemmelig avdeling i CIA. Men hun oppdager at organisasjonen ikke har noe med den amerikanske etaten å gjøre, og at den faktisk er en del av det hun trodde hun kjempet mot.

Derfra begynner hun å samarbeide med den virkelige CIA som dobbeltagent, i et forsøk på å rive ned SD-6 innenfra samtidig som hun opprettholder et tilsynelatende normalt liv utenfor jobben.

Et enkelt og velbrukt utgangspunkt, men Alias begynner ganske tidlig å utvide spillefeltet.

Her finnes litt av alt: andre hemmelige organisasjoner, flere dobbeltagenter, familiehemmeligheter, romantiske forhold, svik og en mytologi rundt Milo Rambaldi, en renessanseoppfinner hvis skrifter og artefakter ser ut til å foregripe vitenskapelige oppdagelser med flere hundre år.

Serien blander alt dette uten den minste skam. Og merkelig nok, til tross for hvordan det høres ut, fungerer det faktisk.

Noen ganger ser du et spionoppdrag der slutten glir over i et familiedrama, men ikke før serien har (prøvd å) forklare hvorfor en mann på 1400-tallet designet en innretning fra fremtiden.

Hvis du analyserer det rolig, er det åpenbart at det er mye såpeopera her, og at du knapt kan ta serien alvorlig, særlig på grunn av de utallige usannsynlige elementene. Men du fortsetter å se.

Hvorfor? Fordi trikset er at karakterene har nok karisma til at du kjøper helheten.

J. J. Abrams-stilen var allerede her

Som jeg sa i innledningen, er mye av det jeg senere ville knytte til Lost allerede tydelig definert i Alias..

De cliffhangers er trolig det tydeligste eksemplet. Mange episoder slutter nøyaktig der de må for at du skal ville se den neste, og serien forstår ganske godt hvordan den skal dosere informasjon for å holde deg hektet.

Den bruker også mye et annet grep Abrams senere skulle gjenta: å starte episoden midt i problemet..

Sydney er i en vanskelig situasjon, noe har gått galt under et oppdrag eller det ser ut som om noen skal dø. Så hopper vi noen timer tilbake og begynner å rekonstruere veien som førte oss til akkurat dette øyeblikket.

Dette formatet fenger alltid første gang fordi du ikke kjenner overraskelsen. Ved senere gjennomganger, når du allerede vet hvordan det ender, fungerer det dårligere, men ærlig talt: hvor mange kommer til å se denne serien mer enn én gang i livet?

Nettopp.

Også tempoet hjelper. Alias går fort og vet hvordan den skal veksle mellom actionscener og mer personlige øyeblikk i riktig blanding. Du føler aldri at en scene er overflødig. Koreografien fungerer bra for sin tid, og oppdragene er varierte nok til at oppskriften ikke blir kjedelig med en gang.  

For å forklare bedre hva jeg mener, vil jeg si at serien har ganske mye av Mission: Impossible i seg på den måten, selv om den selvsagt ikke spiller i samme liga som store filmproduksjoner.

Abrams håndterer også denne særegne blandingen av sjangre godt, selv om den i andre hender kunne blitt et problem. Den er i praksis seriens viktigste kjennetegn. Spionasje, eventyr, romantikk, familiesåpe og science fiction lever fredelig side om side i universet som gode naboer, uten å tråkke på hverandre. Det er tydelig at Alias ikke skammer seg over hva serien er.

Sydney Bristow og noen skikkelig kule karakterer

En stor del av serien hviler på Jennifer Garner og hennes Sydney Bristow.

Sydney er pen, sterk, intelligent, et godt menneske, kompetent og lojal mot sine egne. Kort sagt kjæresten vi alle kunne ønske oss. Hun er ganske idealisert og har for mange gode egenskaper til å virke helt troverdig, men Garner har nok karisma til å selge karakteren.

Dessuten utvikler Sydney seg.

Gjennom oppdragene og fremfor alt gjennom de forskjellige relasjonene hun har til venner, kolleger, partnere og familie. Serien viser ulike sider av karakteren, samtidig som hun hele tiden føles som den samme personen.

Forholdet til Vaughn, den viktigste mannlige hovedrollen, fungerer særlig godt. Det er åpenbart kjemi mellom Jennifer Garner og Michael Vartan, men forholdet bygger ikke bare på det.  

Omstendighetene hver av dem møter gjennom serien påvirker beslutningene deres, og disse beslutningene får konsekvenser for forholdet. Resultatet er et troverdig forhold, til tross for det svært fiktive universet rundt dem.

Jack Bristow, Sydneys far og også hemmelig agent, er en annen stor fulltreffer.

Kontrasten mellom rollen hans som far og som hemmelig agent gjør ham svært interessant. Han er kald, kalkulerende og virker i stand til nesten hva som helst, men samtidig springer mange av beslutningene hans ut av behovet for å beskytte Sydney. Nettopp fordi du aldri vet nøyaktig hvor grensen hans går, tror du at han kan gjøre hva som helst når som helst..

Sloane fungerer på lignende måte som antagonist. Han har sine opp- og nedturer, og besettelsen hans er voldsom, men han forblir interessant gjennom hele serien. Han er intelligent, manipulerende og har alltid et ess i ermet. Han er forløperen til Ben Linus i Lost..

Og så har vi Marshall, som i bunn og grunn er James Bonds Q i Alias. Han er teknologieksperten som dukker opp med ukens dings, forklarer hvordan den fungerer og bidrar til å lette litt på spenningen. Figuren er ganske opplagt og stereotyp, men både utseendet og personligheten gjør ham til slutt veldig sympatisk.

Rambaldi: øya i Alias

Milo Rambaldi er det mest særegne elementet i Alias. Samtidig er han også det minst troverdige — ja, enda mindre troverdig enn all actionen og spionasjen — og dermed det som mest tvinger deg til å godta seriens regler.

I starten er det ganske fascinerende: Rambaldi var en renessanseoppfinner som etterlot seg skrifter, tegninger og artefakter spredt rundt i verden. Noen virker som rene historiske kuriositeter, men litt etter litt oppdager vi at han forutså teknologi og kunnskap menneskeheten skulle bruke århundrer på å utvikle.

Problemet ligger i hvor mye hele greia eskalerer.

Først finner hovedpersonene én del. Den delen brukes til å tolke et annet dokument. Deretter kobles flere deler sammen, og serien trekker ganske urimelige konklusjoner.

Serien leker med ideer knyttet til kommunikasjon, kryptografi, energi, regenerering og andre vitenskapelige fremskritt, helt til grensen mellom ekstremt fremsynt oppfinner, tidsreisende og profet begynner å bli ganske uklar.

Noen ganger er Rambaldi så presis og ser ut til å ha forutsett så mye at det er vanskelig å finne en bare noenlunde overbevisende forklaring på hvordan han kunne ha klart det flere hundre år tidligere. Litt som øya i Lost..

Som der, Alias lukker heller ikke spørsmålet helt, så til slutt må du bare godta at det er en del av spillet.

For meg fungerer det fordi mytologien har et opplegg jeg synes er tiltrekkende, og skiller serien fra andre spionproduksjoner, men Rambaldi får så stor betydning at han til slutt overskygger resten. Og med et så svakt eller dårlig forklart fundament hjelper ikke det.

En serie som er et barn av sin tid

Årene merkes tydelig på Alias. . Teknisk kan serien ikke konkurrere med en stor moderne produksjon og enkelte actionscener, effekter og visuelle valg er helt tydelig mer enn tjue år gamle.  

Sydneys forkledninger er et perfekt eksempel. De er en del av seriens sjarm, og enkelte utseender er morsomme å se i dag, men de bidrar også til visuell variasjon i oppdragene.

Dessuten klarer Jennifer Garner å se forbausende bra ut i praktisk talt hvilken som helst parykk, kjole eller styling de gir henne.

Alt i alt tror jeg Alias er lettere å sette pris på for noen som vokste opp med denne typen TV. En yngre seer som er vant til mer polerte moderne produksjoner, kan møte en teknisk mer begrenset serie med fortellergrep som brukes annerledes i dag.

Men den kan også by på noe jeg savner i mange moderne produksjoner: en veldig tydelig egen personlighet..

Det beste med Alias

Uten tvil karakterene. Sydney bærer serien ganske enkelt, og rundt henne har Jack, Vaughn, Sloane og Marshall nok personlighet til at du bryr deg om dem.

Forholdene mellom dem er også godt håndtert. Det er kjemi, familiekonflikter, vennskap, romantikk og skiftende lojaliteter, men beslutninger får konsekvenser. Det hjelper mye på såpeopera-delen.

Jeg liker også sjangerblandingen og balansen, som gjør tempoet til enda en styrke. Det er alltid flere interessante historier som går parallelt: hemmeligheter som skal avdekkes, nye oppdrag, forhold som endrer seg eller Rambaldis siste galskap. Når én historie interesserer mindre, gir de andre deg fortsatt grunner til å fortsette.

Det verste med Alias

Det største problemet er at nesten alt blir dratt for langt.

Sydney er for god til for mange ting. 

Jack virker altfor i stand til å gjøre hva som helst. 

Sloane er for besatt. 

Sydney og Vaughn har for mye kjemi. 

Rambaldi visste for mye, og han visste det altfor presist.

Og konspirasjonene kan selvfølgelig aldri være små.

Det gjør at Alias fungerer svært godt som underholdning, men det begrenser også sterkt hvor seriøst du kan ta serien.

Med litt mer tilbakeholdenhet tror jeg den hadde blitt mye bedre. Med mindre overdrivelser kunne konfliktene fått mer tyngde, enkelte avsløringer ville virket mer troverdige, og Rambaldi hadde ikke trengt å tøye troverdigheten så ofte.

Konklusjoner

Å se Alias igjen i dag viser to ting.

Det første er at serien fortsatt er utrolig underholdende. Det andre er at J. J. Abrams allerede hadde ganske god kontroll på mange av verktøyene han senere skulle ta mye lenger med Lost..

Cliffhangere, voksende mysterier, episoder som begynner midt i handlingen, mytologien, konspirasjonene og betydningen av personlige relasjoner var allerede her.

Det samme var overdrivelsene.

Alias blander så mange ting og drar dem så langt at det er vanskelig å behandle serien som seriøs. Hvis du begynner å trekke i trådene, finner du fort hull og forklaringer som ikke tåler mange spørsmål.

Den fungerer best hvis du aksepterer at du ser en overdrevet eventyrserie med karismatiske karakterer og en identitet som fortsatt er gjenkjennelig mer enn tjue år senere.

Med litt mer tilbakeholdenhet ville det vært en bedre serie. Men på veien ville den også sluttet å være Alias..

Fakta om Alias

Opplysning	Informasjon
Tittel	Alias
Skaper	J. J. Abrams
Premiere	30. september 2001
Finale	22. mai 2006
Sesonger	5
Episoder	105
Opprinnelig kanal	ABC
Sjanger	Spionasje, action, thriller, drama og science fiction
Hovedrolle	Jennifer Garner
Hovedkarakter	Sydney Bristow
Produksjon	Bad Robot / Touchstone Television
Omtrentlig spilletid	42–45 minutter per episode