Harry Brown: da Michael Caine kledde seg ut som Punisher

La oss begynne med det viktigste: Harry Brown er en god hevnthriller. En film du ikke kommer til å angre på å se hvis sjangeren er noe for deg.

Når det er sagt, er det ikke en strålende film, den er ikke spesielt original, og mye av det som skjer, ser man ganske lett komme. Men den er likevel verdt å sette pris på.

Og det er den av én veldig konkret grunn: Michael Caine.

Rollen hans er en eldre, sliten mann med militær fortid, omgitt av et stadig mer fiendtlig miljø, som ender med å krysse en grense som et normalt menneske i teorien ikke burde krysse.

Derfra går filmen inn i territoriet til den urbane hevneren, hevn uten fakter og vold som svar på en verden som ikke lenger ser ut til å kunne repareres.

Den har ganske mye til felles med Clint Eastwoods Gran Torino. Men den sosiale delen av den filmen er ikke like godt håndtert i filmen vi snakker om her.

For selv om den har et lag av kritikk mot marginaliserte nabolag, ungdomskriminalitet, administrativ forsømmelse og vanlige borgeres frykt, Harry Brown er den ikke sosialfilm.  

Det er den ikke fordi hele den delen er for stereotyp. Filmen vil ikke at du skal tenke så mye over problemet, men at du skal se på Michael Caine, forstå smerten hans og akseptere at han gjør det han mener han må gjøre.

Thrilleren ligger derimot over gjennomsnittet når det gjelder vold og bæres nesten helt av en skuespiller som får ganske typisk materiale til å virke mer alvorlig enn det egentlig er.

Det er det store skuespillere gjør.

Michael Caine, volden og den pensjonerte hevneren

Det finnes skuespillere som mister nærvær når de blir eldre. Det er definitivt ikke tilfellet med Michael Caine. Her trenger han ikke store taler eller store handlinger. Nei da. Det holder at han ser, tier og beveger seg med den blandingen av alderspreget fysisk skjørhet og tilbakeholdt trussel hos en som har levd et helt liv knyttet til vold.

Harry Brown er ingen superhelt, og det er hele tiden tydelig at han ikke er uovervinnelig. Heller ikke en gammel mann som plutselig blir en drapsmaskin i stil med Nådeløse menn (enda en fra gode gamle Clint som dette verket henter næring fra).

Filmen leker med den samme motsetningen: du ser en eldre, slitt, sårbar mann, men også en som har oppsamlet vold inni seg, kanskje litt rusten, men fortsatt brukbar.

Han er en slags Punisher pensjonert. Eller, hvis du vil ha en mer filmatisk sammenligning, en fetter av Walt Kowalski fra Gran Torino. 

Det er noe lignende i den figuren av den gamle mannen som ser på den moderne verden med en blanding av ubehag, forakt og tristhet. Forskjellen er at Gran Torino hadde flere lag, og menneskeligheten til figuren var mer troverdig. Her er alt lagt opp for å dytte Harry mot hevn.

Regissøren forstår at hovedpersonen ikke kan være en ren helt: han er en antihelt, en mann som gjør forferdelige ting i en forferdelig kontekst. Filmen vil at du skal være på hans side, men den etterlater også en ubehagelig ettersmak: det er klart at det han gjør ikke er riktig. Men det er nesten uunngåelig.

Volden i filmen er ikke elegant eller koreografert som i John Wick. Den kommer heller ikke med knusende replikker før avtrekkeren trykkes inn, slik som i Dirty Harry (ja da, enda en fra gode gamle Clint sniker seg inn).

Den er stygg, tørr, ubehagelig. Litt i samme gate som Léon. Der viser filmen personlighet.

Det verste med Harry Brown

Det største problemet med Harry Brown er at nesten alt som ikke er Michael Caine virker betydelig flatere.

Birollene er i mange tilfeller nesten NPC-er. De er der for å fylle en helt konkret funksjon: skape smerte, representere en trussel, legge hindringer i veien eller rettferdiggjøre hovedpersonens neste valg.

Det er ikke særlig mye rom for overraskelser eller nyanser. Kanskje klarer den kvinnelige politibetjenten seg litt bedre, men selv der gjør filmen det ikke særlig komplisert.

Personlig plager det meg ikke at en hevnthriller som denne følger en gjenkjennelig struktur. Du vet at det kommer en utløsende hendelse, et fall, en moralsk tvilsom beslutning og en eskalering.

Problemet er at du her, i mange øyeblikk, ikke oppdager historien, men   venter på at den skal komme til punktet du allerede hadde forutsett.

Med det sosiale portrettet skjer noe lignende.

Nabolaget, de voldelige ungdommene, narkotikaen, våpnene, frykten, følelsen av at ingen gjør noe… Alt er der, men nesten alltid malt med bred pensel. Harry Brown bruker denne konteksten som drivstoff for å få handlingen videre, men ikke som reelt materiale for analyse. Og det er greit, så lenge vi vet hva vi får.

Disse valgene gjør at filmen blir stående som en god representant for sjangeren, en film du, som jeg sa tidligere, ikke kommer til å angre på å ha sett, selv om du sannsynligvis ikke anbefaler den til noen som ikke er fan av Michael Caine.

Dom: er Harry Brown verdt å se?

Ja, det er verdt å se Harry Brown. Men den bør sees med forventningene riktig plassert: hvis du ser etter en tørr, voldelig hevnthriller med en enorm Michael Caine, leverer filmen.  

Likevel finnes det bedre filmer om vold, frykt og hevn. Og det finnes også mer gjennomarbeidede filmer om ødelagte nabolag og institusjonell svikt. Harry Brown konkurrerer ikke med dem.  

Den konkurrerer med filmer i sin egen sjanger, vigilante-thrilleren — så populær på 80- og 90-tallet — med en veteran i storform. Og på det området kommer den ganske godt ut.

Uten å være noe vanvittig, angrer du ikke på at du så den.

Teknisk info om Harry Brown

Felt	Data
Tittel	Harry Brown
År	2009
Varighet	103 minutter
Regissør	Daniel Barber
Hovedrolleliste	Michael Caine, Emily Mortimer, Charlie Creed-Miles, David Bradley, Sean Harris, Ben Drew, Liam Cunningham, Iain Glen, Jack O’Connell
Sjanger	Krimthriller / krim / drama
Land	Storbritannia
Tilgjengelig på	Prime Video / Amazon Video, avhengig av aktuell tilgjengelighet