Fluenes herre (BBC, 2026): tilbake til en ubehagelig historie

Jeg leste Fluenes herre» ( (Lord of the Flies) for nesten 30 år siden, på slutten av 90-tallet, på videregående.

Fordi etikklæreren tvang oss, ikke fordi jeg valgte den selv.

Faktisk kjente jeg den ikke den gangen. Den sa meg ikke noe. Verken verket eller forfatteren, William Golding.

Nå, med tiden, synes jeg det er litt merkelig. For verket ga ham Nobelprisen i litteratur i 1983 -ikke småtteri- og likevel ble langt mindre prisbelønte verk nevnt og diskutert mye mer den gangen.

Saken er at jeg, 30 år senere, fortsatt husker hvordan jeg begynte på boka med undring. Som om jeg tenkte: «la oss se hva slags dritt de har satt oss til å lese».

Og jeg husker enda bedre hvordan jeg avsluttet den. Og følelsen den ga meg:

Ganske ødelagt.

For dette er ikke en roman av min kjære Pérez-Reverte der de gode vinner, om så bare pyrrhisk.

Ikke i det hele tatt.

Det finnes heller ingen Batman eller Goku som redder dagen.

Det var ikke en eventyrroman. Heller ikke en episk overlevelseshistorie. Det var noe mer ubehagelig. Noe som tvang deg til å spørre deg selv hvem du ville vært på den øya.

Og det spørsmålet, når man er 15 eller 16, har man slett ikke klart for seg.

For boka handler ikke om forvillede barn, men om makt. Den individuelle og gruppens.

Om ansvar.

Om press og om hvordan vi oppfører oss når ytre regler forsvinner og bare instinktene våre står igjen.

Jeg har alltid ment at det er obligatorisk lesning for enhver tenåring. Det mente jeg da, og det mener jeg enda mer nå. Fordi den tvinger deg til å tenke. Reflektere. Ta stilling.

Og fremfor alt til å mistenke deg selv.

Nå har BBC nettopp lansert en ny adapsjon i 2026. Og jeg mener det er en god unnskyldning for å vende tilbake til det eksperimentet.

Og for å snakke om det.

Seriens formelle sider

Men før vi går inn i det tyngste, la oss snakke litt om det mer perifere.

Serien har bare fire episoder. Og det fungerer godt slik. Den føles verken hastig eller unødvendig langtrukken; tempoet er riktig, og det gjør at du kan sluke den i én eller to omganger uten problem.

Hver episode har navnet til en av hovedpersonene: Ralph, Jack, Piggy og Simon. Det er ikke en liten detalj, men peker på et sentralt aspekt ved handlingen: dette handler om mennesker, ikke (bare) om situasjoner.

I så måte merker man hvem regissøren er: Jack Thorne, den samme som i Adolescence, en annen serie du allerede har brukt for lang tid på å se, og som, igjen, enhver tenåring i et vestlig land burde se minst én gang.

Begge seriene deler et seriøst blikk på ungdomsverdenen, uten nedlatenhet og uten karikatur.

Castingen er strålende, særlig for de fire hovedpersonene, selv om den som vil få all rosen er Jack, som klarer å formidle mange ting på én gang -villskap, sårbarhet, ondskap, uskyld- med det perfekte ansiktet som kunne tilhørt en kvinne.

På samme måte er miljøet svært godt gjennomarbeidet. Øya er ikke bare en pen bakgrunn -eller en fryktelig en, alt etter øyeblikket-, men føles virkelig: idyllisk. Skitten. Fri. Ubehagelig. Alt på én gang.

Sminken og den fysiske slitasjen på figurene hjelper også til med å la seg rive med av bildene.

Når det er sagt, er det ett iøynefallende aspekt som jeg ikke synes er like vellykket: kameraet. Og mer konkret, fokus og ufokus.

Det finnes scener med svært tydelig fokus og ufokus. Overdrevent. Og jeg forstår ikke helt hva regissøren vil med det.

Det er så overdrevet at enkelte scener faktisk nesten ser ut som om de er filmet med en mobiltelefon, i stil med første del av 28 år senere (2025). Siden jeg ikke forstod det fortellermessige målet, dro dette meg ut av historien i noen øyeblikk, mens jeg prøvde å gi det en betydning som unnslapp meg.

Likevel mener jeg ikke at det er noe man bør legge altfor stor vekt på. Det er heller kosmetisk og iøynefallende.

Hva Fluenes herre handler om

Serien er ganske tro mot romanen, så utgangspunktet er det samme:

Et fly styrter på en øde øy, og bare guttene overlever.

Ingen voksne. Ingen regler. Ingen struktur.

I begynnelsen prøver de å organisere seg. Velge en leder. Fastsette regler, som å holde ilden tent slik at de kan bli reddet. Men litt etter litt begynner alt å falle fra hverandre.

I denne forstand er det ikke en historie om action, men snarere om forfall.

I sentrum: lederskap og gruppe, i samme ånd som i den glimrende Eksperimentet (enda en man må se), bare med barn i stedet for voksne.

Og dette er det virkelig interessante ved serien: de ulike måtene figurene søker og utøver lederskap på:

• Ralph representerer orden. Han vil ha regler. Han vil ha samarbeid. Han vil at alt skal fungere som det skal. Men han mangler tyngde.
• Jack representerer karisma. Han vet hvordan man skaper følelser. Han vet hvordan man skaper en fiende. Han vet hvordan man bygger et sterkt “oss” mot et “dem”. Og det drar folk med seg.
• Piggy er fornuften. Han har klare ideer. Han forstår situasjonen. Men han knytter seg ikke emosjonelt til gruppen. Og det veier tungt i pressede situasjoner.
• Simon er noe annet. Han er samvittigheten. Den eneste som aner at monsteret ikke er utenfor, men inni.

Serien understreker noe svært aktuelt: lederskap vinnes ikke av den som har rett, men av den som mobiliserer følelser. Og det ser vi hele tiden i dag: i politikken, på sosiale medier, i enhver menneskelig gruppe (eller WhatsApp-gruppe).

Derfor er denne historien, som tar utgangspunkt i en uvirkelig men troverdig situasjon, fortsatt så ubehagelig:

Fordi den handler om oss.

Om vår natur.

Om instinktene våre.

Om hvordan vi ville handlet i et scenario uten lover.

Og, spoiler: vi gjør det ikke særlig bra.

Forskjeller mellom romanen og serien

Adapsjonen virket ganske tro mot det inntrykket jeg hadde av romanen i store trekk (jeg har ikke lest den på nytt siden), men med noen nyanser av endring.

For det første er det mer psykologisk fokus. Romanen var mer en “fabel”, mens serien dveler mer ved blikk, tvil og stillhet. Den prøver å være mer realistisk.

For det andre, volden er mer eksplisitt. I boka er forfallet gradvis og noen ganger mer symbolsk. Her akselererer det litt og vises med større råhet.

Likevel er jeg ikke sikker på at pessimismen man får av å se den overgår den i boka. Jeg vil heller si det motsatte. Selv om det også er fordi jeg nå er eldre og ikke møter verket for første gang…

For det tredje, den religiøse og metaforiske symbolikken er mindre tydelig. Romanen har dypere lag i så måte. Serien er mer direkte.

I denne forstand finnes det en konkret situasjon som i romanen tydelig kan forstås som sivilisasjonens slutt, mens serien fokuserer mer på det dramatiske ved øyeblikket.

For det fjerde, tempoet. Som sagt er det fire episoder som ikke er spesielt lange, så handlingen konsentreres. Bokens langsomme men ustoppelige crescendo vinner her i intensitet og fart.

Og for det femte, estetikken. På et vis kontrasterer disse kameraeffektene og passer ikke helt med den formelle klassisismen jeg husker fra originalteksten.

Kort sagt: ingenting av dette forråder verket; tvert imot, som jeg sier, er det svært trofast, men det finnes mer eller mindre små endringer.

Konklusjoner

La meg si det med en gang: Jeg syntes det var en mer enn god adapsjon.

Den erstatter ikke boka, men den oppdaterer den. Den bringer den nærmere 2026. Jeg sier det fordi det finnes en film fra 1963 som jeg ikke har sett, men som jeg har lest alle slags anmeldelser av. Og likevel tviler jeg på at det finnes mange, om noen, negative anmeldelser av serien.

Når det er sagt, mener jeg fortsatt at romanen er grunnleggende lesning i ungdomstiden. Den tvinger deg til å spørre hvem du er og hva du ville gjort. Den hjelper deg med å se deg i speilet og definere deg selv.

Og det er ikke noe mange verk klarer. Enda mindre i dag, med søppelet Netflix spytter ut hver uke.

Vi tenker sannsynligvis alle at vi ville handlet bedre hvis vi havnet i samme situasjon, men…

Er vi sikre?

Jeg er i hvert fall ikke det.

Der ligger ubehaget ved å se den.

Og der ligger fortsatt kraften i Fluenes herre, mer enn 70 år etter utgivelsen.

Faktaark

Felt	Data
Tittel i Spania	El señor de las moscas
Originaltittel	Lord of the Flies
År	2026
Type	Miniserie
Originalverk	Fluenes herre, roman av William Golding utgitt i 1954
Skapelse / adapsjon	Jack Thorne
Manus	Jack Thorne
Regi	Marc Munden
Produksjon	Callum Devrell-Cameron
Eksekutiv produksjon	Joel Wilson, Jamie Campbell, Jack Thorne, Marc Munden, Nawfal Faizullah, Cailah Scobie, Amanda Duthie
Hovedrollebesetning	Winston Sawyers, Lox Pratt, David McKenna, Ike Talbut
Hovedpersoner	Ralph, Jack, Piggy, Simon
Andre personer	Roger, Sam, Eric, Maurice, Bill, Robert, Percival
Musikk	Cristobal Tapia de Veer; hovedtema og tilleggsmusikk av Hans Zimmer og Kara Talve
Foto	Mark Wolf
Klipp	Matyas Fekete, Andonis Trattos
Sesonger	1
Episoder	4
Episodetitler	Piggy, Jack, Simon, Ralph
Omtrentlig varighet	4 episoder på rundt 60 minutter
Sjanger	Drama, eventyr, overlevelse, psykologisk thriller
Land	Storbritannia / Australia
Originalspråk	Engelsk
Produksjonsselskaper	Eleven, One Shoe Films
Internasjonal distribusjon	Sony Pictures Television
Original kanal / plattform	BBC iPlayer, BBC One og Stan
Originalpremiere	8. februar 2026
Tilgjengelig på	BBC iPlayer / BBC One i Storbritannia; Stan i Australia; Netflix i USA
Innspilling	Malaysia og Storbritannia
Premiss	En gruppe gutter blir isolert på en øy etter en flyulykke og prøver å organisere seg uten voksne, til den opprinnelige ordenen bryter sammen og gruppen driver mot vold, frykt og kamp om makt.