End of Watch: politi-action som på 90-tallet. Og det er bra

End of Watch er en politi-actionfilm av den typen som nesten ikke lages lenger. Og i dette tilfellet er det en enorm styrke.

Den er verken perfekt eller spesielt original. Men den har noe mange mer moderne filmer med langt større budsjetter har mistet på veien: tyngde.

Tyngde i skuddene, i slagene, i raidene mot hus, i samtalene inne i patruljebilen og i følelsen av at ethvert rutineoppdrag kan ende ganske dårlig. 

End of Watch, kjent i Spania som Sin tregua, er en tørr, skitten og direkte politithriller. En actionthriller fra 90-tallet laget i 2012.

Og ja, det er et kompliment.

Rask mening om End of Watch

End of Watch er en svært god, lite kjent actionthriller. En film som fortjener mer oppmerksomhet, særlig hvis du liker gatepreget politifilm, med hovedpersoner som er mennesker og ikke klisjeer, og realistisk action.

Dens største styrke ligger ikke i historien. Handlingen er enkel og fungerer mer som en unnskyldning enn som en stor narrativ motor. 

Men jeg sier det ikke som kritikk, for filmen prøver ikke å virke mer kompleks enn den er, og den forsøker heller ikke å selge deg et fryktelig komplisert kriminelt puslespill. 

Nei da. Det viktige her er ikke å finne ut hva som kommer til å skje, men å følge to politifolk som havner i et stadig mer alvorlig problem.

Og med den unnskyldningen av et plott fungerer filmen svært godt.

Den fungerer fordi Jake Gyllenhaal og Michael Peña har god kjemi. Den fungerer fordi actionen kjennes og er veldig fysisk. Og den fungerer fordi David Ayer tar helt på alvor filmen han lager.  

Det finnes ingen ironisk distanse, ingen moderne kynisme og ingen enkel humor eller gag. Det finnes politifolk, gate, vold og spenning.

Hva End of Watch handler om

Filmen følger Brian Taylor og Mike Zavala, to politifolk i Los Angeles som patruljerer vanskelige områder av byen. 

I et av oppdragene sine kommer de borti noe større enn vanlig og går, litt etter litt, fra å gjøre den daglige jobben sin til å bli mål for farlige mennesker.

Det er ikke nødvendig å fortelle mye mer. Det er heller ikke så mye mer. Men noe av filmens styrke ligger i hvordan en normal politirutine glir over i en mørkere trussel. 

End of Watch handler om å være der, inne i bilen og snakke med partneren din, gå inn i brennende hus, svare på rop om hjelp fra kolleger og vise hvordan gata begynner å bli stadig mer komplisert rundt hovedpersonene.

Det jeg likte best med End of Watch

Det beste med End of Watch er at den viser akkurat det den vil.

Det er en film om politifolk som vil være politifolk. Det høres selvsagt ut, men det er det ikke. Brian og Mike er ikke tegneseriesuperhelter, detektivgenier eller uovervinnelige Reacher-typer laget for å se kule ut i en trailerreplikk eller en plakatpose. 

De er to betjenter som vil gjøre jobben sin godt, beskytte partneren sin og komme levende hjem.

Det finnes heltemot, selvfølgelig. Men det er et menneskelig heltemot.

Derfor betyr kjemien mellom Jake Gyllenhaal og Michael Peña så mye. Du tror på vennskapet deres. Du tror på vitsene, samtalene og den tilliten mellom to personer som tilbringer altfor mange timer sammen i en patruljebil. 

Figurene har noen klisjeer, ja, men skuespillernes arbeid er så overbevisende at de ikke plager særlig. Filmen bæres av det paret. Hvis de ikke fungerte, ville ikke resten fungert heller. Heldigvis er det ikke tilfelle.

Og så er det actionen.

End of Watch har realistisk, tørr og hard action. Dette er ikke ren Netflix-action, koreografert for å vise seg fram eller tenkt som tomt spektakel. Her kjennes slagene, ilden og kulene. Lyden betyr noe, og hvert skudd virker som det får konsekvenser.

Action i stil med Heat, den typen film der kulene, som jeg sa i starten, har tyngde.

Jeg liker også hvordan antagonistene behandles. De onde er onde, ser onde ut og er skremmende.  

De er ikke sofistikerte eller særlig grå skurker. De er en direkte, ubehagelig og fysisk trussel. Du kjenner at hver gang de dukker opp, kan ting bli veldig stygge.

Til slutt, End of Watch tar seg selv på alvor. Den prøver ikke å unnskylde seg for å være en sjangerfilm. Den vil ikke demontere politifilmen eller virke smartere enn seeren. Det trenger den ikke.

Det jeg likte minst med End of Watch

Den viktigste terskelen er håndholdt kamera.

Det plaget meg ikke altfor mye, siden jeg synes det gir nærhet, hastverk og skittenhet — det gjør at mange scener virker mindre rene og mer ubehagelige, akkurat det en film som denne trenger — men jeg forstår godt at det kan bli slitsomt.

Grepet er veldig til stede. Mellom falsk dokumentar, interne opptak og nervøst kamera finnes det øyeblikk der stilvalget merkes for mye. Hvis du ikke går med på den løsningen, kan filmen dra deg ut noen ganger.

Den andre innvendingen ligger i selve oppbyggingen av historien. Som jeg sa før, er plottet mer en unnskyldning i scenenes tjeneste enn en sterk narrativ mekanisme. Det er ikke et alvorlig problem, for filmen kompenserer med figurer, tempo og spenning, men det er greit å vite.

Hvis du ser etter et komplekst politiplott, med forseggjorte vendinger og en spesielt gjennomarbeidet etterforskning, vil den sannsynligvis føles litt tynn.

Det finnes også en politifilmklisjé for mye. Brorskapet, partneren som familie, faren i gata, uniformens epikk… Alt dette er her. Forskjellen er at filmen forsvarer det med så stort alvor at du ender med å tro på det.

Veldig i David Ayers spor

End of Watch følger linjen til andre David Ayer-produksjoner.

Den har mye av den skitne, urbane og gatepregete polititonen som allerede fantes i Training Day, selv om Ayer der skrev manus og her både skriver og regisserer. Det er ikke samme film, men de deler et hardt blikk på gata, volden og grensen mellom å gjøre jobben og bli fanget av den.

Den har også en liten dose av den mer direkte volden fra The Beekeeper, men uten å nå det nivået av overdrivelse.

Det interessante er at Ayer her finner en ganske god balanse: det er testosteron, hardhet og politi-epikk (merkelig nok der du minst venter det), men det finnes også ekte figurer og ikke pappfigurer, noe som hindrer filmen i å bli en enkel rekke intense scener.

Har End of Watch eldet godt?

Ja. Den ser fortsatt svært bra ut i dag. Den føles ikke utdatert. 

Teknisk er den svært solid, og selv om det håndholdte kameraet kan avsløre epoken ganske tydelig, vil jeg ikke si at det har fått filmen til å eldes dårlig. Snarere gir det den en konkret tekstur som passer til det den forteller.

I tillegg holder filmen seg veldig godt fordi den ikke avhenger av store digitale effekter eller en spesielt moteriktig estetikk. Styrken ligger i skuespillerne, rytmen, spenningen, lyden, den fysiske følelsen av fare og god regi.

Sluttvurdering

End of Watch gjenoppfinner ikke politithrilleren, men den trenger det heller ikke.

Den er tørr, skitten, intens, troverdig og underholdende. Den har en svært godt valgt hovedduo, fysisk action der skuddene får konsekvenser, og skurker som fyller en enkel, men grunnleggende funksjon: å skremme.

Den er ikke for den som søker et komplekst plott, en episk historie eller figurer med tusen lag. Men hvis du har lyst på en gatepolitifilm, hard action og ånden fra en 90-tallsthriller, er det mye å nyte her.

Noen ganger trenger man ikke å gjenoppfinne noe. Det holder å gjøre godt det andre nesten ikke lenger gjør.

Teknisk info om End of Watch

Felt	Data
Originaltittel	End of Watch
Tittel i Spania	Sin tregua
År	2012
Varighet	ca. 109 min
Regissør	David Ayer
Hovedrollebesetning	Jake Gyllenhaal, Michael Peña, Anna Kendrick, Natalie Martinez, David Harbour, Frank Grillo, America Ferrera
Sjanger	Krim / thriller / drama / action
Land	USA
Tilgjengelig på	Prime Video / Amazon Video, sjekk før publisering
Spoilere	Lette, uten å avsløre slutten