Batman – Zero Year: et visuelt fyrverkeri som varer litt for lenge

Etter The Court of Owls og Death of the Family bestemte Scott Snyder og Greg Capullo seg for å vende tilbake til Batmans opprinnelse. Et dristig valg, med tanke på at det allerede finnes et mesterverk som har fortalt omtrent alt man trenger å vite om figurens første skritt. Jeg snakker selvsagt om Batman: Year One av Frank Miller og David Mazzucchelli.

Snyder bruker tolv hefter på å fortelle det – mot Millers fire – med en langt mer spektakulær tilnærming, nye handlingselementer og et Gotham som til tider er ganske annerledes enn det vi er vant til.

Resultatet er bra, men kanskje litt for langt. Historien har god rytme, er svært lettlest, og manusforfatteren viser nok en gang at han kjenner Batman og menneskene rundt ham svært godt.

Greg Capullo har aldri vært bedre. Tegningene er rett og slett fantastiske, med nye Batman-design, visuelt svært annerledes situasjoner og fargelegging som fullstendig forandrer figurens vanlige atmosfære. Faktisk tror jeg dette er første gang siden de to begynte å samarbeide at tegningene virkelig overgår manuset.

Zero Year er Snyder og Capullos tredje store historie, selv om den kronologisk finner sted før de to foregående, ettersom den viser hvordan Bruce Wayne begynner å bli Batman.

Historien ble opprinnelig publisert i Batman #21–27 og #29–33 mellom 2013 og 2014. I USA ble den samlet i to bind:

• Batman Vol. 4: Zero Year – Secret City, som inneholder Batman #21–24.
• Batman Vol. 5: Zero Year – Dark City, som inneholder Batman #25–27 og #29–33.

Hefte 28 er ikke med i denne hovedsamlingen. Merkelig nok har historien tre fortellende deler: Secret City, , Dark City og Savage City, selv om de to siste ble utgitt sammen i det femte amerikanske bindet.

Jeg skal se på de to bindene som én sammenhengende historie, på samme måte som jeg gjorde med The Court of Owls.

Handlingen i Batman: Zero Year

Handlingen begynner når Bruce Wayne vender tilbake til Gotham etter å ha tilbrakt flere år borte for å forberede seg på å bekjempe kriminalitet. Batman slik vi kjenner ham finnes ennå ikke, og Bruce prøver ut forskjellige måter å møte kriminelle på og få nærværet sitt til å påvirke dem.

Hans viktigste fiende i denne første fasen er gjengen til Red Hood, en kriminell organisasjon som arbeider med den sedvanlige planen om å ta kontroll over byen.

Senere flyttes oppmerksomheten til Riddler, Edward Nygma, som bruker intelligensen og evnen til å manipulere andre for å drive Gotham ut i en ekstrem situasjon.

Samtidig får vi se hvordan Bruces forhold til Alfred, Lucius Fox og Jim Gordon utvikler seg, sammen med andre figurer og elementer som etter hvert skal bli en del av Batmans velkjente mytologi.

Utgangspunktet er interessant fordi vi vet nøyaktig hvor alt dette skal ende, men Snyder klarer å gi figurens første skritt et eget særpreg. Det er verken en kopi av Millers versjon eller noe som er helt løsrevet fra den.

En strålende begynnelse … som trekker ut altfor lenge

Det jeg likte aller best med hele historien, er det første amerikanske bindet, Secret City..

Red Hood-gjengen er godt utviklet og fungerer fint som den første trusselen for en Bruce Wayne som fortsatt lærer å bli Batman. Han er fysisk og intellektuelt forberedt, men han må fortsatt finne den riktige måten å bruke evnene sine på..

Organisasjonens planer er dessuten interessante på grunn av måten Snyder utvikler handlingen på. Batman som detektiv må etterforske, se sammenhenger mellom hendelser og forstå hvem han står overfor.

Skaperne tar seg tid til å vise hvordan Bruce begynner å bygge sin identitet som selvutnevnt rettferdighetsforkjemper. Vi får se design og situasjoner som skiller seg fra det vanlige, nettopp fordi han fortsatt eksperimenterer og ennå ikke har alle ressursene han senere får.

Denne første delen er strålende, både når det gjelder tempo, ideene den introduserer og måten den bruker kjente elementer fra figurens historie på.

Kanskje Zero Year burde ha sluttet her.

Riddler blir altfor mektig

Problemet dukker gradvis opp når Edward Nygma begynner å ta over sentrum av handlingen.

Snyder fremstiller en Riddler som er minst like intelligent som vanlig, manipulerende og farlig. Men etter hvert som historien går fremover, begynner evnen hans til å kontrollere hendelser å virke overdrevet..

Omfanget av det han klarer å gjøre i Gotham, er så stort at enkelte situasjoner blir vanskelige å godta.

Problemet er at Snyder har en viss tendens til å gjøre hver trussel enda større enn den forrige. Vi så det allerede i The Court of Owls, der organisasjonens enorme makt til slutt skapte enkelte selvmotsigelser i forhold til Batmans evner.

Her skjer noe lignende med Riddler. Historien er fortsatt underholdende, men etter hvert som planene hans vokser i omfang, dukker det opp situasjoner som er mindre overbevisende.

Og så kommer lengden i tillegg. Tolv hefter viet en historie om Batmans første skritt, og jeg tror man kunne fortalt praktisk talt det samme på langt færre sider. Eller delt det opp i to historier.

Jeg mener ikke at tegneserien blir kjedelig, for den holder tempoet oppe og er svært rask å lese, men da jeg var ferdig, satt jeg likevel igjen med følelsen av at Snyder hadde trukket enkelte situasjoner altfor langt for å skape en større begivenhet enn historien trengte..

Greg Capullo er spektakulær

Men dette har selvsagt en annen side. For hvis det er noe som gjør det verdt å lese Zero Year, så er det Greg Capullos arbeid.

I The Court of Owls kommenterte jeg allerede hvor overrasket jeg var over hvor godt han hadde tilpasset stilen sin til Batman. Senere, i Death of the Family, viste han en fantastisk evne til å skildre skremmende situasjoner og ubehagelige figurer, særlig den Jokeren som så ut som om ansiktet hans kunne falle fra hverandre når som helst.

Vel, jeg mener han når sitt hittil høyeste nivå i Zero Year..

Vi har en Batman som fortsatt bygger identiteten sin, og det gir Capullo rom til å eksperimentere med svært forskjellige design, utstyr og situasjoner. Tegneren utnytter dette på glimrende vis til å fremstille Bruce med et utseende som ennå ikke er endelig, men som likevel er fullt gjenkjennelig.

Sidekomposisjonen er også svært god, og fremfor alt liker jeg den store variasjonen av miljøer gjennom de tolv heftene. Historien begynner i et gjenkjennelig Gotham, men forandrer seg gradvis til den viser fargerike omgivelser langt fra de vanlige.

Fargene forandrer hele atmosfæren

Og når vi først snakker om farger, fortjener FCO Plascencia, som står for dem, en spesiell omtale, for en svært stor del av denne tegneseriens visuelle kraft kommer fra arbeidet hans.

Vi er vant til at Gotham fremstilles med grått, svart, brunt og andre dempede toner som bidrar til å formidle byens mørke og forfalne preg.

I Zero Year møter vi en ganske annerledes palett, særlig i historiens siste tredjedel, når byen forandrer utseende radikalt.

Grønt, blått og andre mye sterkere farger får en sentral rolle og gir oss sider som er ganske overraskende i en Batman-serie.

Og de fungerer glimrende. De gir serien en egen visuell identitet uten at den slutter å føles som en historie om flaggermusmannen.

De gjør også at enkelte av Capullos design skiller seg ut. Noen ruter og hele sider får deg til å stoppe opp bare for å nyte tegningene.

Faktisk ender den visuelle siden med å oppveie en god del av problemene jeg har med handlingen. Selv når historien begynner å trekke ut mer enn jeg skulle ønske, byr den fortsatt på virkelig interessante visuelle innslag.

Zero Year mot Year One: to måter å fortelle Batmans opprinnelse på

Sammenligningen med Batman: Year One er uunngåelig, fordi Frank Miller og David Mazzucchelli skapte et av de viktigste verkene om figuren ved nettopp å fortelle om hans første skritt i Gotham.

Og jeg gjentar: De gjorde det på fire hefter.

Den historien hadde en realistisk tilnærming, så langt Batmans univers tillater det. Bruce Wayne startet karrieren som selvutnevnt rettshåndhever mens Jim Gordon forsøkte å overleve korrupsjonen i Gothams politi og politikk.

Miller viet mye plass til utviklingen av begge figurene og forholdet deres til en by der praktisk talt alt virket råttent. Dessuten fulgte Mazzucchelli handlingen med beherskede, elegante tegninger som passet perfekt til tonen.

Year One er et mesterverk, og jeg tror mye av kvaliteten nettopp skyldes at det klarer å fortelle det nødvendige uten å trekke ut historien.

Snyder satser derimot på noe langt større og mer spektakulært, med trusler som rammer hele Gotham og et mye tydeligere innslag av action.

Er den på samme nivå? Nei. Men (nesten) ingen Batman-tegneserie – eller tegneserie om andre superhelter – er det.

Snyder respekterer figurens grunnleggende trekk

Snyder prøver ikke å kopiere det Miller gjorde. Han svikter heller ikke de grunnleggende elementene den historien etablerte om Batmans moderne opprinnelse, selv om vi snakker om en nytolkning innenfor The New 52 og ikke en direkte fortsettelse av dens kontinuitet.

Bruce er fortsatt en person som lærer å bli den rettferdighetsforkjemperen vi kjenner, Gordon har et komplisert forhold til politiet i Gotham, og Alfred er fortsatt en grunnleggende skikkelse i utviklingen hans.

Men Snyder introduserer egne ideer og utvikler disse figurene på en annen måte, tilpasset den langt mer spektakulære tonen i hans periode.

Og jeg tror det er her han viser en av sine største styrker som manusforfatter: han kjenner Batman, omgivelsene hans og mulighetene figurene byr på, svært godt..

Alfred har en tydelig personlighet og et forhold til Bruce som strekker seg langt utover rollen som assistent. Gordon får også en interessant behandling, og det samme gjelder skurkene, som Snyder tolker på nytt uten å frata dem særtrekkene deres.

Jeg hadde allerede lagt merke til dette i de to foregående historiene. Snyder er flink til å finne attraktive elementer i Batmans mytologi og gi dem sin egen tolkning. Dessuten er han en ambisiøs manusforfatter som prøver å tilføre noe nytt med hver store historie og utvide Batmans ideer og univers.

Problemet er at denne ambisjonen også skaper noen av hans mest gjenkjennelige svakheter.

Cliffhangerne begynner å miste virkningen

En av dem er tendensen hans til å avslutte heftene med overdrevne cliffhangere.

I The Court of Owls påpekte jeg allerede at Snyder visste nøyaktig hvor han skulle avbryte en scene for å gi deg lyst til å lese neste hefte. Og i Death of the Family brukte han det samme grepet igjen, med trusler og situasjoner som tilsynelatende var umulige å løse.

I Zero Year fortsetter han med det, men etter tre store historier kjenner du triksene hans altfor godt. Dessuten henger denne skrivemåten sammen med behovet for stadig å gjøre truslene større, selv når historien ikke krever det.

Det skjer her med Riddler og situasjonen han til slutt setter Gotham i. Jeg tror Snyder ville oppnådd et bedre resultat hvis han hadde redusert omfanget og varigheten av konflikten litt.

Og sammenligninger kan være nådeløse, men i Year One klarer Miller å gi en mye mindre historie langt større betydning for figuren.

Det beste ved Batman: Zero Year

Hvis det ikke allerede er klart, er det det visuelle, både Greg Capullos tegninger og FCO Plascencias fargelegging..

Jeg vil også trekke frem det første amerikanske bindet, Secret City, som jeg synes er bedre balansert enn de to neste delene.

Og selvfølgelig måten Snyder bruker Alfred, Gordon og skurkene på, som viser at han fortsatt har gode ideer til å utvikle figurens mytologi.

Det verste ved Batman: Zero Year

Først og fremst lengden.

Jeg synes at tolv hefter er for mye til det Snyder vil fortelle.

Dessuten begynner historien å overdrive både Riddlers evner og trusselens omfang etter hvert som han får en større rolle, og mister noe av troverdigheten den hadde i første bind.

Og vi må fortsatt tåle Snyders overdrevne cliffhangere.

Konklusjon og vurdering

Jeg håper jeg har gjort det klart at Batman: Zero Year etter min mening er en god tegneserie, særlig anbefalt for dem som følger Scott Snyder og Greg Capullos Batman-periode og vil bli kjent med deres nytolkning av figurens opprinnelse.

Den har et strålende første bind, mange interessante ideer og en behandling av figurene som viser at Snyder kjenner Batmans univers svært godt.

Likevel har jeg altså sagt at forfatteren overdriver lengden og omfanget av enkelte hendelser.

Sammenlignet med de to foregående historiene ville jeg plassert den litt under The Court of Owls, men over Death of the Family, først og fremst på grunn av tegningene.

Dessuten, selv om Year One fortsatt fremstår som et klart bedre verk for meg, setter jeg pris på at Snyder hadde mot til å fortelle sin egen historie i stedet for bare å gjenta det Miller allerede gjorde.

Fakta om Batman – Zero Year

Opplysning	Informasjon
Tittel	Batman – Zero Year
Originaltittel	Batman: Zero Year
Hovedforfatter	Scott Snyder
Hovedtegner	Greg Capullo
Andre manusforfattere	James Tynion IV
Andre tegnere	Rafael Albuquerque
Hovedansvarlig for tusjing	Danny Miki
Hovedansvarlig for fargelegging	FCO Plascencia
Opprinnelig forlag	DC Comics
Periode	Batman – The New 52
Opprinnelig utgivelse	2013–2014
Hovedhefter	Batman #21–27 og #29–33
Første amerikanske bind	Batman Vol. 4: Zero Year – Secret City, 176 sider
Andre amerikanske bind	Batman Vol. 5: Zero Year – Dark City, 240 sider
Sjanger	Superhelter, action, mysterier og opprinnelseshistorie