The Unbearable Weight of Massive Talent: en kuriositet for Nicolas Cage-fans

The Unbearable Weight of Massive Talent er en underholdende film og et kuriøst eksperiment; så langt er alt greit.

Saken er at du bare kommer til å like den under én ganske klar betingelse: du må gå med på Nicolas Cages lek.

Hvis du liker skuespilleren, det offentlige bildet hans, overdrivelsene, måten han beveger seg mellom meme, kultskuespiller og falmet actionstjerne -eller stjerne som har blitt noe annet-, har du her materiale å kose deg med. 

Hvis du ikke kobler deg på det, vil filmen trolig bli en sympatisk actionkomedie, men langt mindre interessant enn den prøver å være. Den vil også få deg til å sjekke mobilen ofte, tro meg.

Likevel er den verdt en titt fordi premisset er kuriøst og ikke akkurat typisk.

Rask mening om The Unbearable Weight of Massive Talent

Filmen regissert av Tom Gormican fungerer bedre som konsept enn som historie. Ikke fordi historien er en katastrofe, for det er den ikke, men fordi filmens egentlige appell ikke ligger der.

Her er det viktige å se Nicolas Cage spille en versjon av Nicolas Cage, omgitt av en handling som bruker hans egen legende som komisk motor. Det er vitsen og kroken. Metavitsen, egentlig.

I store deler av spilletiden går filmen lett framover. Den kjeder ikke, blir ikke tung og har en sunn energi som det er lett å kjenne seg igjen i, og som middelhavslokasjonene hjelper fram. 

Det er en slik film du ser uten så mye mer, med noen virkelig morsomme øyeblikk og følelsen av at den eller de ansvarlige visste nøyaktig hva de gjorde.

Problemet er at når du tar bort laget av selvparodi, står det igjen en ganske vanlig actionkomedie. Ikke dårlig, men heller ikke spesielt minneverdig. Det kunne vært enda en Netflix-produksjon.

Hva The Unbearable Weight of Massive Talent handler om

Handlingen starter med en idé som er like enkel som selvbevisst: Nicolas Cage spiller en fiktiv versjon av seg selv, en skuespiller i motbakke som takker ja til å delta i bursdagen til en millionær spilt av Pedro Pascal. 

Det som begynner som et merkelig, nesten ydmykende og ganske absurd oppdrag, ender opp som en historie om action, spionasje og forviklinger som bruker selve figuren Cage som hovedmotor. 

I virkeligheten er handlingen det minst viktige i filmen.

En film bygget rundt myten Nicolas Cage

Det mest interessante med The Unbearable Weight of Massive Talent er at den omfavner sin egen natur. Den vil ikke være en “normal” film med Nicolas Cage i hovedrollen. Den vil være en film om hva Nicolas Cage betyr som kulturell figur.

Og det har et poeng.

Cage har i årevis blitt noe mer enn en skuespiller. Han er en tilstedeværelse. En tone. En måte å forstå overdrivelse på. Han kan dukke opp i gode filmer, dårlige filmer, veldig rare filmer eller rett og slett uforklarlige filmer, men nesten alltid er det noe ved ham som gjør at du vil se.

Det handler sannsynligvis om karisma. Og om gir-faen-holdningen han utstråler i alle sine siste opptredener.

Her utnytter filmen nettopp det. Karrieren hans, det offentlige bildet, gestene, intensiteten og punktet mellom selvparodi og oppreisning. Den ler ikke akkurat av ham. Den ler med ham. Eller rettere sagt vi ler med ham, og det er noe annet.

Dessuten virker Cage komfortabel inne i eksperimentet. Han går inn i søla, aksepterer spøken og skyver den akkurat langt nok til at påfunnet gir mening.

Når det er sagt, er filmen så avhengig av denne medskyldigheten at den kan utelate alle som ikke har noen forhåndsinteresse for skuespilleren. Hvis Nicolas Cage ikke sier deg noe, mister opplegget en enorm del av kraften. Eller alt.

Pedro Pascal bidrar, men filmen er fortsatt Cages

Pedro Pascal hjelper mye med å hindre at filmen bare blir en narsissistisk Cage-øvelse.

Figuren hans fungerer som motpunkt, som fan inne i selve filmen og som et slags forvrengt speil som lar Cage leke enda mer med seg selv. Den kjemien mellom de to er en av de store grunnene til at filmen er behagelig.

Pascal har karisma, vet hvordan han skal dosere entusiasmen og tilfører en varmere energi. Han konkurrerer ikke med Cage, han følger ham. Og det er viktig, for hvis filmen hadde forsøkt å gjøre dem til to like sterke krefter, kunne den ha mistet fokus.

Her er Cage fortsatt sentrum. Pascal forbedrer helheten, gjør den mer menneskelig og gir den litt luft, men han endrer ikke premissets natur.

Og vel, Paco León i en veldig morsom rolle, langt fra det vi er vant til å se fra ham, setter også sitt preg.

Det beste med filmen

Det beste er at den vet hva som er dens sterkeste kort og ikke skammer seg over å utnytte det. Tvert imot.

Nicolas Cage som ler av seg selv kunne ha vært en altfor tynn idé, men i dette tilfellet har det en viss sjarm. 

Altså, vi står ikke overfor en veldig dyp refleksjon over berømmelse, identitet eller slitasjen i en Hollywood-karriere. Filmen sikter mot noe enklere: å ta alt seeren tror han vet om Cage og gjøre det til drivstoff for en lett komedie.

Tonen fungerer også godt. Den tar ikke seg selv for alvorlig, men faller heller ikke hele tiden ned i den enkle vitsen. Den har absurde øyeblikk, nikk til fansen og en struktur som er smidig nok til at det ikke føles som om den strekker et meme over to timer.

Og som jeg sa, holder paret Cage-Pascal hele opplegget oppe. Når de er sammen, blir filmen bedre.

Det er også verdt å nevne igjen at fotoet og omgivelsene hjelper denne sommerlige godstemningen.

Det verste med filmen

Det verste er sannsynligvis at handlingen betyr mindre enn den burde.

Jeg skal ikke gå inn på detaljer for ikke å røpe noe, men action- og forviklingsdelen gjør jobben sin uten særlig glans. Den er der for å gi filmform til det som egentlig er en unnskyldning for å leke med Nicolas Cage.

Resultatet er kuriøst, men ujevnt. Det finnes øyeblikk der filmen virker mer opptatt av å minne deg på hvor sært premisset er enn av å bygge noe virkelig kraftfullt ut av det.

Dessuten har konseptet et tydelig tak. Når du først forstår leken, ville filmen trengt noe mer for å ta et nivå opp, og jeg fant det i hvert fall ikke.

Derfor er vurderingen min bare akseptabel.

Den mislykkes ikke med det den vil, men det er definitivt ikke en rund film. Den er sympatisk, har personlighet og er veldig lett å se, men den er ikke en minneverdig film utenfor sin egen vits.

Faktisk, uten å være dårlig, ville du anbefalt den til veldig få mennesker.

Dom: underholdende, kuriøs og for fans

The Unbearable Weight of Massive Talent er ingen stor film. Ikke engang en god actionkomedie, og jeg tror ikke den har særlig mye å gi den som ikke går med på spøken. Men den er et kuriøst nok eksperiment til i det minste å rettferdiggjøre en titt.

Hvis du går med på leken, ser du den ferdig. Hvis ikke, lar du den ligge halvveis. Og det gjør ingenting. Jeg er sikker på at den eller de ansvarlige hadde det klart for seg.

Den største styrken er også grensen: den avhenger enormt av Nicolas Cage. Og i mindre grad av Pedro Pascal. Hvis du liker disse skuespillerne, særlig Cage, vil du trolig like den. Hvis ikke er det lett å falle ut av handlingen og miste interessen ganske raskt.

Teknisk info

Nøyaktig tittel	The Unbearable Weight of Massive Talent
År	2022
Varighet	107 min / 1 t 47 min
Regissør	Tom Gormican
Hovedrollebesetning	Nicolas Cage, Pedro Pascal, Tiffany Haddish, Sharon Horgan, Neil Patrick Harris, Paco León, Alessandra Mastronardi
Offisiell sjanger	Komedie, action / actionkomedie
Land	USA
Tilgjengelig på	Netflix og andre