BTTM FDRS, av Ezra Claytan Daniels og Ben Passmore, var en av tegneseriene i en pakke fra Fantagraphics som jeg kjøpte nylig. Jeg visste ingenting om den, annet enn at den blandet skrekk med samfunnskritikk, så jeg begynte å lese uten store forventninger.
Og resultatet var bedre enn forventet.
Det skal være en skrekkhistorie som bruker et monster til å kritisere gentrifisering og kulturell appropriasjon, men det jeg likte aller best, var karakterene, dialogen og tegningene til Passmore, særlig fargebruken hans.
Det er en enkel, underholdende og godt fortalt tegneserie som er lettlest til tross for sine nesten 300 sider. Den er ikke spesielt ambisiøs og skiller seg ikke særlig ut som skrekkfortelling, men det hindrer ikke at den er morsom å lese.
Forresten, tittelen BTTM FDRS kommer fra bottom feeders, et engelsk uttrykk som kan brukes om folk som lever av å utnytte andre. Det viser også til navnet på bydelen og selvfølgelig skapningen som står i sentrum for historien.
Handlingen i BTTM FDRS: noe merkelig skjer i bygningen
Darla er en ung motedesigner som leter etter et billig sted å bo i Chicago. Sammen med venninnen Cynthia finner hun til slutt en leilighet i Bottomyards, en gammel arbeiderbydel som har sett bedre dager.
Bygningen er ikke akkurat innbydende, men husleien er overkommelig og Darla bestemmer seg for å bli. Snart oppdager hun at stedet skjuler merkelige ting, utover de vanlige manglene ved en forlatt eiendom.
Derfra blander historien hverdagslige situasjoner, personlige relasjoner og et mysterium knyttet til selve bygningen, som etter hvert får stadig større betydning.
Handlingen er ikke komplisert. Jeg mener faktisk at en av styrkene ved manuset er at den ikke trenger å være det. Daniels introduserer karakterene, lar dem samhandle og fører gradvis inn fantastiske elementer uten at historien blir vanskelig å følge.

Gode karakterer og enda bedre dialog
Det jeg likte best ved manuset, er hvordan karakterene er bygget opp, særlig Darla og Cynthia, som har ganske forskjellige personligheter.
Begge har sine motsetninger og svakheter, men de er ikke bare representanter for bestemte samfunnssyn. De oppfører seg som mennesker med egne problemer, interesser og frustrasjoner.
Samtalene deres er strålende. Daniels skriver naturlig dialog med mye humor og ironiske øyeblikk, som lar oss bli ordentlig godt kjent med hovedpersonene uten at noen må forklare hvordan de er. Det gjør ordene deres.
På denne måten minnet den meg litt om Tricked, av Alex Robinson, en av mine ti favorittserier..
Selvsagt er Tricked et mye mer komplekst og ambisiøst verk, men begge tegneseriene har noe til felles som jeg setter stor pris på: evnen til å gjøre relativt vanlige karakterer interessante gjennom handlingene, forholdene og samtalene deres..
I BTTM FDRS finner vi også en ganske særegen humor, som dukker opp selv i ubehagelige situasjoner og gjør lesingen mer underholdende, hvis du synes den er morsom, slik jeg gjør.
Det er ingen skrekkhistorie
Selv om den presenteres som en skrekktegneserie, synes jeg ikke dette er den mest vellykkede siden ved den.
Skapningen som bor i bygningen, er motbydelig og har et ganske originalt utseende, men den gjorde meg mer nysgjerrig enn redd hver gang den dukket opp.
Det finnes groteske scener, kroppslige forvandlinger og voldelige øyeblikk, men den karikerte tegnestilen og humoren i manuset gjør det vanskelig å ta alt altfor alvorlig..
Heller ikke mysteriet er bygget opp på noen spesielt overraskende måte. Historien utvikler seg ganske konvensjonelt og holder interessen oppe, men byr på få vendinger som endrer hvordan vi oppfatter hendelsene.
Det er ingen svakhet. Jeg mener bare at skrekken fungerer bedre som påskudd for å utvikle relasjonene mellom karakterene og de absurde situasjonene enn som tegneseriens viktigste mål.

Kritikken av gentrifisering
Et av aspektene som anmeldere oftest trekker frem, er kritikken av gentrifisering, altså prosessen der enkelte arbeiderstrøk tiltrekker seg investeringer og nye innbyggere med bedre økonomi, noe som kan føre til at de opprinnelige beboerne blir presset ut.
Skaperne har selv forklart at dette temaet ligger bak historien, og vi finner absolutt tegn på det: forfallet i bydelen, eiendomsinteressene og måten enkelte karakterer prøver å utnytte omgivelsene på.
Likevel må jeg innrømme at temaet er så velkjent der jeg bor at det ikke fanget oppmerksomheten min noe særlig under lesingen, selv om det er til stede.
Jeg syntes annen samfunnskritikk var langt tydeligere, som rasisme, kulturell appropriasjon og poseringen til enkelte karakterer. Jeg synes særlig karikaturen av rapperen som bruker en angivelig alternativ stil for å skape et fullstendig kunstig image, er vellykket.
Nettopp der ligger en av tegneseriens største styrker: den bruker karakterene til å gjøre narr av bestemte typer oppførsel uten å måtte forklare budskapet for oss.
Uansett går den ikke dypt inn i noen av disse temaene; det er ikke den typen verk. Den bruker dem til å skape underholdende satire snarere enn til å utvikle en komplisert samfunnsanalyse.
Tegningene til Ben Passmore: rene linjer og masse farger
Også visuelt overrasket den meg.
Ben Passmore bruker veldig rene linjer og ganske enkle, uttrykksfulle, karikerte figurer . Scenene er lette å følge, og figurene formidler følelser med bare noen få streker.
Det jeg likevel vil trekke aller mest frem, er fargebruken..
Passmore bruker slående kombinasjoner av gult, lilla, grønt og andre sterke nyanser, noe som gir tegneserien en svært gjenkjennelig visuell identitet..
Det er pussig, for dette er en skrekkhistorie som i stedet for et mørkt uttrykk bruker sterke farger selv i de mest ubehagelige scenene.
Resultatet er strålende, tiltalende og fullt av særpreg, både på grunn av originaliteten og fordi det er så lett å følge fortellingen.

Konklusjon: en god tegneserie som er lett å kose seg med
BTTM FDRS er absolutt verdt å lese. Som skrekkhistorie utmerker den seg ikke spesielt, og jeg mener heller ikke at samfunnskritikken har dybden enkelte anmeldelser tillegger den. Men den har én viktig styrke: Den er godt fortalt og underholdende fra første stund.
Daniels skaper interessante karakterer, Passmore gir dem liv med svært uttrykksfulle tegninger, og sammen får de nesten 300 sider til å fly forbi.
Det er ikke noe ambisiøst verk. Det er en enkel tegneserie med humor, litt skrekk og godt skildrede karakterer.
Alt som trengs for en god leseopplevelse.
Det beste med BTTM FDRS
- Karakterene, som er godt utviklet og har tydelige personligheter.
- Dialogen, som er naturlig, morsom og full av ironi.
- Tegningene til Ben Passmore, med rene linjer og svært uttrykksfulle figurer.
- Fargebruken, trolig det mest fremtredende ved det visuelle uttrykket.
- En lettlest og underholdende historie til tross for lengden.
Det svakeste med BTTM FDRS
- Hvis du leter etter en virkelig skremmende skrekkhistorie, bør du se andre steder.
- Kritikken av gentrifisering og samfunnsspørsmål er interessant, men mangler dybden enkelte kritikere tillegger den.
Fakta
| Egenskap | Informasjon |
| Tittel | BTTM FDRS |
| Manus | Ezra Claytan Daniels |
| Tegninger og farger | Ben Passmore |
| Forlag | Fantagraphics |
| År | 2019 |
| Sider | 288 |
| Originalformat | Innbundet, i farger |
| Sjanger | Skrekk, svart komedie, samfunnssatire |
| Handlingssted | Chicago, USA |
Vurdering
Hvem den passer for
✅ Lesere som liker tegneserier med vekt på karakterer, dialog og personlige relasjoner.✅ Tilhengere av svart humor og samfunnssatire.
✅ De som setter pris på uttrykksfulle tegninger og original fargebruk.
✅ Lesere som er interessert i uavhengige amerikanske tegneserier.
✅ De som ønsker en underholdende historie som er relativt lett å lese.
Hvem den ikke passer for
❌ De som leter etter en virkelig skremmende skrekktegneserie.❌ Lesere som forventer en komplisert handling full av overraskelser.
❌ De som foretrekker realistiske eller svært detaljerte tegninger.
Ofte stilte spørsmål
Hva handler BTTM FDRS om?
Den forteller om Darla, en ung designer som flytter inn i en nedslitt bygning i Chicago sammen med venninnen Cynthia. Der oppdager hun en merkelig skapning som er knyttet til selve bygningen. Verket blander kroppsskrekk, svart komedie og samfunnssatire.
Hva betyr BTTM FDRS?
Det er en forkortelse for bottom feeders, et engelsk uttrykk som bokstavelig talt betyr «de som spiser på bunnen», men som også kan beskrive folk som lever av å utnytte andre. Tittelen viser til bydelen Bottomyards, oppførselen til enkelte karakterer og monsteret.
Hvem har laget BTTM FDRS?
Manuset er skrevet av Ezra Claytan Daniels, forfatteren av Upgrade Soul, mens Ben Passmore står for tegninger og fargelegging.
Hvor mange sider har BTTM FDRS?
Originalutgaven fra Fantagraphics fra 2019 har 288 sider i farger.
Er BTTM FDRS en skrekktegneserie?
Ja, selv om den blander kroppsskrekk med svart komedie og samfunnssatire. Den inneholder groteske skapninger, kroppslige forvandlinger og vold, men også mange humoristiske øyeblikk.
Hvilken samfunnskritikk tar BTTM FDRS opp?
Skaperne bruker historien til å ta opp gentrifisering, rasisme, kulturell appropriasjon og økonomisk utnyttelse av arbeiderstrøk. Ideene kommer til uttrykk gjennom karakterene, bygningen og skapningen som bor der.
Er BTTM FDRS verdt å lese?
Etter min mening, ja. Den utmerker seg særlig med karakterene, dialogen og Ben Passmores tegninger, spesielt fargebruken. Som skrekkhistorie overbeviser den mindre, men det er en enkel, underholdende og godt fortalt leseopplevelse.

Legg igjen en kommentar