Avatar 3: Fire and Ash: det samme, bare verre

Jeg kunne ikke dra på kino og se den slik jeg gjerne ville, småbarnslivet og alt det der, men så snart jeg kunne, så jeg den hjemme.

Det er sånn det er med disse storproduksjonene: hvis du liker dem, setter du tennene i dem så fort du kan.

Resultatet? Vel, du får nok en idé av tittelen, men i bunn og grunn kunne jeg oppsummert anmeldelsen slik:

Avatar 3 viser at sagaen begynner å gå tom.

James Cameron har nemlig gjort noe vanskelig: en spektakulær film… som ikke overrasker. Jeg forklarer hvorfor.

Handling og karakterer

Det er merkelig, men det som slo meg mest da jeg så den, var ikke det visuelle, men plothullene i manuset: ting utelates, mange ting, selv om filmen glatt passerer tre timer. Hvis det ikke var inkonsekvent enkelte ganger, ville det ikke vært så ille.  

Jeg skal ikke forklare stort mer enn grunnideen, for ærlig talt er det ikke nødvendig. Det er mer en unnskyldning som forteller at det er kamp med en ny Na’vi-klan, og at våre menneskelige soldatvenner er involvert et sted.

Det er alt du trenger å vite for å se den.

Når det gjelder karakterene, et tema med litt mer substans —litt, ikke tro at dette er Dostojevskij—, skaper ikke karakterenes reaksjoner, og heller ikke dialogene, den nødvendige episke følelsen. 

Som eksempel, to scener (uten spoilere): den første, med Jake og Spider i skogen med kniven, der begge, særlig gutten, virker som om saken ikke angår ham. Han gråter ikke og viser ingen smerte. Jeg kjøper det ikke.

Den andre er sluttscenen med oberst Quaritch. Dialogen hans passer ikke helt. Den mangler punch, eller noe som bedre forklarer hva han gjør etterpå.

Begge scenene er ikke ubetydelige; de skal være vendepunkter, men det føles ikke slik.

På den positive siden har vi filmens skurk. Varang er en skurk av den gamle typen. En av dem fra thrillerne på åtti- og nittitallet. Ond, ond, ond. Ei skikkelig hurpe. Med det ansiktet som blander galskap og begjær —strålende Oona Chaplin— får hun deg alltid til å ønske at hun endelig får som fortjent. For meg er hun det beste i filmen.

Neytiris indre forvandling virker også positiv og troverdig. Fra den første sorgen til den endelige beslutningen er det en interessant bue.

Jake, hovedpersonen, og sønnen hans Lo’ak er mer av det samme. Like flate. Og Tuk og Kiri, til tross for den sentrale rollen deres, er det best å ikke engang snakke om.

Quaritch er også mer av det samme, men i dette tilfellet på en god måte. Filmen blir mer interessant hver gang han dukker opp på skjermen.

Nå skal det sies at selv om de negative sidene kanskje veier tyngre enn de positive, har filmen én ting til sin fordel: selv om den er ekstremt lang —tre timer og et kvarter, jeg gjentar— er den veldig underholdende, og bortsett fra en og annen scene føles den verken lang eller tung. Ren popcornunderholdning.

Visuelt (noe mindre) imponerende

Den ligner mer på et videospill enn en film. På godt og vondt.

Dette skjedde allerede i den forrige filmen, og mindre i den første. Jeg trodde det skyldtes at de filmet i ulike hastigheter —det finnes scener som vises med dobbelt så mange bilder per sekund, førtiåtte i stedet for de vanlige tjuefire— men det er ikke det. Eller ikke bare det.

Jeg sier det fordi den, selv sett på TV i tjuefire fps, fortsatt føles mer som et spill av aller nyeste generasjon enn som en film.

Kanskje er det miljøet, karakterene, bruken av CGI… Hva det enn er, er det du ser definitivt ikke en vanlig science fiction-film. Hvis du går med på ideen, flott. Hvis ikke, kan den rive deg fullstendig ut av handlingen.

Uansett er hele produksjonsdesignet —planetens landskap, himler og hav, plantene, dyrene (resirkulert fra de tidligere filmene), lyssettingen…— alt er spektakulært.

Den er verdt å se bare for dette. Faktisk er filmen verdt å se framfor alt for dette.

Jeg har faktisk sett den i 4K på TV, men jeg vil se den igjen i 3D på projektoren for å se utviklingen i denne delen siden den forrige filmen, som jeg så om igjen for ikke så lenge siden.

Å se den to ganger på så kort tid er det bare virkelig visuelt slående verk som får til. I hvert fall for min del.

Konklusjoner

Jeg har sett at kritikerne plasserer denne filmen som Camerons dårligste, bare foran hans første langfilm, Piranha II.

Og ja, jeg kan være enig. Men det er klart, denne mannen har noen mesterverk på samvittigheten. Og alt han gjør, av én eller annen grunn, er verdt å se.

Denne er ikke noe unntak, så hvis du ser den med riktige forventninger, vil den ikke skuffe deg, særlig på grunn av det overdådige visuelle uttrykket. Men hvis du forventer noe bedre enn Avatar (den første), da vil den skuffe deg.  

I begge tilfeller er jeg ganske sikker.

Teknisk informasjon

Felt	Opplysning
Norsk tittel	Avatar: Fire and Ash
Originaltittel	Avatar: Fire and Ash
År	2025
Regi	James Cameron
Manus	James Cameron, Rick Jaffa, Amanda Silver
Historie	James Cameron, Rick Jaffa, Amanda Silver, Josh Friedman, Shane Salerno
Produksjon	James Cameron, Jon Landau
Hovedrollebesetning	Sam Worthington, Zoe Saldaña, Sigourney Weaver, Stephen Lang, Oona Chaplin, Cliff Curtis, Joel David Moore, CCH Pounder, Edie Falco, David Thewlis, Jemaine Clement, Giovanni Ribisi, Britain Dalton, Jamie Flatters, Trinity Jo-Li Bliss, Jack Champion, Brendan Cowell, Bailey Bass, Filip Geljo, Duane Evans Jr., Kate Winslet
Varighet	3 t 15 min
Sjanger	Action og eventyr, fantasy, science fiction
Land	USA
Originalspråk	Engelsk
Premiere	19. desember 2025
Distributør	20th Century Studios / Disney
Aldersgrense	PG-13
Saga	Avatar
Del	Tredje film i franchisen
Hovedkarakterer	Jake Sully, Neytiri, Kiri, Lo’ak, Tuk, Spider, Quaritch, Varang
Premiss	James Cameron vender tilbake til Pandora med Jake Sully, Neytiri og Sully-familien i et nytt eventyr preget av konflikt med en ny Na’vi-klan og gamle trusler som vender tilbake.