The Mandalorian and Grogu: fire episoder av en flott serie forkledd som film

The Mandalorian and Grogu var en film jeg gledet meg til.

Originalserien er tross alt et av de beste Star Wars-verkene, nye eller gamle, og den appellerer til og med til dem som ikke er spesielt begeistret for Skywalker-universet.

Og filmen gir oss mer av det samme.

Liker du te? Da får du to kopper.

For dette er en lett, underholdende og svært lettsett film.

Et hyggelig eventyr som først og fremst retter seg mot barn og familier, og som fungerer som underholdning en sommerettermiddag. Men ikke mer, og det føles litt tynt med tanke på hvor det kommer fra.

Handling

Etter Imperiets fall prøver Den nye republikken fortsatt å skape litt orden i en galakse der altfor mange problemer fortsatt er uløste.

Din Djarin tar på seg et nytt oppdrag sammen med Grogu, som fortsetter å lære ved hans side og havner i trøbbel med beundringsverdig letthet.

Derfra lenker filmen sammen steder, møter, skapninger og actionscener etter en struktur som ligner sterkt på seriens.

Til filmens fordel må det sies at historien er lett å forstå selv om du ikke har sett alle sesongene av The Mandalorian, fordi handlingen er enkel og forholdet mellom de to hovedpersonene raskt blir tydelig.

Til tross for at filmen varer litt lenger enn den fortjener, holder tempoet seg dessuten mer eller mindre jevnt, selv om interessen svinger litt fram til Grogu dukker opp på skjermen igjen.

Det beste ved The Mandalorian and Grogu

Som i alle verk i sagaen finnes det også her noen svært interessante elementer.

Forholdet mellom Mando og Grogu

Som forventet er det beste fortsatt forholdet mellom Mando og Grogu.

De to har kjemi, og det er hyggelig å se dem sammen igjen. Grogu har dessuten så mye karisma at han kan få deg til å smile selv når humoren er ganske enkel. Mange scener fungerer faktisk bare fordi han er på skjermen og gjør en av sine «ting».

Filmen prøver å utdype forholdet deres litt mer, men ærlig talt blir den ikke så rørende som den ønsker på et bestemt punkt i handlingen.

Her får Jon Favreau ikke til det Dave Filoni ofte lykkes med i sine bidrag til sagaen: å berøre. Intensjonen er der, men scenen mangler kraften som skal til for at øyeblikkene virkelig setter spor.

Og det selv om scenen har en viss spenning, og hvis du ikke har sett eller lest noe om filmen før kinobesøket, er du kanskje ikke sikker på hvordan den ender.

Antagonisten

Et annet høydepunkt er introduksjonen av Embo, den fiendtlige dusørjegeren med samuraiestetikk.. 

Sagaen har tross alt vært sterkt påvirket av manga helt fra starten (den «henter inspirasjon» fra historien om Lone Wolf and Cub)).

Han snakker og vises ikke lenge nok til at vi virkelig forstår figuren, men designet og tilstedeværelsen hans ligger langt over alle birollenes. Til og med over selve filmen.

Hver gang han kommer inn i en scene, trekker han til seg all oppmerksomhet.

Det er synd at han ikke får mer tid her, men jeg er sikker på at han kan få mye å gjøre i en annen film eller en framtidig sesong av serien.

Animatronikken

Enda et sterkt punkt.

Favreau fortsetter her det gode arbeidet fra serien, og de fysiske skapningene passer perfekt inn i dette universet og gir det en tekstur jeg alltid setter pris på sammenlignet med det vanlige overforbruket av digitale kulisser og figurer i andre produksjoner i sagaen.

Filmen har personlighet og skiller seg ut, men du er hele tiden klar over at du ser Star Wars. Det er en prestasjon.

Det kunstneriske uttrykket

Og utover animatronikken er både det visuelle uttrykket og musikken svært gode og ligger et hakk over serien. 

Det finnes altså et løft, men det er lite.

Actionscenene er heller ikke dårlige — i The Mandalorian har de aldri vært det — selv om jeg personlig forventet langt mer av en produksjon laget for kinovisning.

Det verste ved The Mandalorian and Grogu

Hovedproblemet er at filmen har svært liten ambisjon.

Manuset kunne uten store endringer ha blitt en historie på fire eller fem episoder i neste sesong.

Strukturen er episodisk, de ulike delene er tydelig skilt fra hverandre, og man får aldri følelsen av å se en historie som virkelig måtte opp på kinolerretet.

Dessuten virker handlingen mindre inspirert enn seriens beste historiebuer. Og det er ganske alvorlig, fordi The Mandalorian er en flott serie som allerede hadde vist at den kunne fortelle historier med spenning, følelser og dybde.

Den altfor barnslige tilnærmingen begrenser mulighetene ytterligere. En film for barn trenger ikke å være enkel, flat eller forutsigbar — se bare på Pixar og filmene deres med flere lag enn en løk — men her unngår man alt som kan gjøre ting for kompliserte.

Og det verste, som sagt, er at det fantes materiale til en langt større utfordring for hovedpersonene. Noe som virkelig påvirket forholdet deres eller tvang dem til å utvikle seg. I stedet følger alt en altfor trygg vei. Eller en for enkel vei, om du foretrekker det.

Det finnes nesten ingen karakterutvikling. Mando og Grogu har fortsatt kjemi, men forholdet deres endrer seg ikke nok, noe som bare forsterker følelsen av en «historiebue fra serien».

Birollene fyller på sin side funksjonen sin og forsvinner.

Rotta, sønnen til Jabba the Hutt, er sannsynligvis den minst flate av dem alle og skiller seg derfor ut, selv om du heller ikke bør forvente noe komplisert. Likevel virker det som om han kan få en viktigere rolle i framtidige historier.

Sigourney Weaver fyller skjermen hver gang hun dukker opp, selv om rollen hennes knapt er mer enn en cameo. På grunn av temaet er det dessuten vanskelig ikke hele tiden å tenke på rollen hennes i Avatar.

På den annen side løses det spesielt vanskelige øyeblikket for Mando som jeg nevnte tidligere, og som faktisk klarer å skape spenning, med en ganske konstruert løsning. Det svekker scenen og viser igjen at filmen ikke er villig til å ta særlig mange sjanser.

Til slutt følger også slutten den samme linjen: den er funksjonell og forutsigbar. Den avslutter det den skal, på den måten den skal, men uten overraskelser, i tilfelle vi skulle komme til å ødelegge noe…

Dom

The Mandalorian and Grogu er ingen dårlig film. Den er underholdende, holder et godt tempo gjennom store deler av spilletiden, og Grogu stjeler fortsatt hver scene han dukker opp i.

Som familieaktivitet, særlig med barn, fungerer den helt fint. Også de som ikke har sett serien kan ha glede av den, fordi den krever svært lite forkunnskap.

Men hvis du velger kinopremierer svært nøye, bør denne ikke ligge høyt på listen.

Filmen tilbyr nesten det samme som serien, bare litt større, litt penere og mindre inspirert enn seriens beste historiebuer.

En flott serie fortjente en mer ambisiøs film. Denne nøyer seg med å kle ut fire eller fem episoder og vise dem på kino.

Så mye potensial for så lite resultat.

Tekniske opplysninger

Felt	Opplysning
Tittel	Star Wars: The Mandalorian and Grogu
År	2026
Spilletid	2 timer og 12 minutter
Regissør	Jon Favreau
Hovedroller	Pedro Pascal, Sigourney Weaver og Jeremy Allen White
Sjanger	Action og eventyr
Land	USA
Tilgjengelig på	Kino
Spoilere i denne anmeldelsen	Nei
Vurdering	3 av 5