Star Wars: Maul – Shadow Lord: noe av det beste fra nyere Star Wars

Star Wars: Maul – Shadow Lord er noe av det beste Star Wars har kommet med de siste årene. Med «ting» mener jeg det mainstream: serier eller filmer, og lar tegneserier og spill ligge, selv om det finnes mye interessant der også.

Og ikke (bare) fordi den henter tilbake Darth Maul, en av figurene som for det brede publikumet gjorde størst inntrykk med estetikken mer enn med bakgrunnen, men fordi serien forstår hva den skal gjøre med ham. Akkurat som hans tidligere opptredener i Rebels og Clone Wars gjorde.

Det er klart at Dave Filoni -som har deltatt i alle tre seriene- forstår figuren: han setter ham ikke på skjermen bare for at fansen skal klappe, og ferdig med det, men pakker ham alltid inn i en veldig tiltrekkende aura og, i serien vi snakker om her, gir ham en kontekst som kler ham: underverden, kriminell ambisjon, inkvisitorer, mandalorianere, en ung padawan og en galakse der hans forhatte Imperium begynner å ta over alt.

Han er ikke den enkle skurken med intenst blikk og dobbeltsabel som plakatene til Den skjulte trussel. Han er snarere en forrådt, desillusjonert overlever, en truende tragisk skikkelse der hevnlysten overstiger kreftene hans og, kanskje, en antihelt.  

En av de figurene som, når du blir kjent med dem, slutter å være «onde» og blir grå.

Og serien viser alt dette veldig godt.

Rask mening om Darth Maul-serien

La oss snakke rett ut: den er ikke perfekt, men den er verdt det. Særlig hvis du allerede kommer med litt kontekst fra The Clone Wars og Rebels.

Derfor ville jeg ikke startet med Star Wars-universet her, for den som ikke vet hvem Maul er, hva som skjedde med ham eller hvorfor forholdet hans til makt, hat og Keiseren betyr noe, vil være litt ute å kjøre

Men hvis du kjenner figuren sånn noenlunde, selv om det bare er fra hans eneste opptreden på kino, er det svært sannsynlig at serien treffer deg.

Til den slående estetikken og trekkene fra den opptredenen -han er fortsatt voldelig, aggressiv og farlig- kommer en viktig nyanse: nå er han også ødelagt. Han har ambisjon, men også sår. Han vil kontrollere, men er fortsatt en som er merket av å ha blitt brukt, lemlestet og kastet til side.

Og tro meg, det gir ham mye mer sjarm enn bare å se ham gjøre truende positurer, som i Den skjulte trussel. Her ligger mye av seriens poeng, men det finnes mer.

Før vi går inn på det, la oss snakke litt om handlingen.

Hva Maul – Shadow Lord handler om, uten viktige spoilere

Serien viser Darth Maul i en fase der han prøver å bevege seg i utkanten av galaksen -og av loven, mens han leder Shadow Collective– samtidig som Imperiet styrker grepet sitt.

Dette er ikke en lys historie om Jedi, håp og galaktisk skjebne.

Her, som i Andor, er alt skitnere. Det er imperiets innvoller. Hverdagen deres på gatene.

Det finnes kriminalitet, forfølgelser, ubehagelige allianser, mandalorianere, inkvisitorer og figurer som overlever som best de kan i et univers som blir stadig mer lukket.

Serien beholder Star Wars-DNA-et, med gode, onde, roboter, romskipjakter og den allestedsnærværende Kraften, selvfølgelig, men tar det inn i et mørkere, mer gatepreget og mindre «opphøyd» område.

Og denne mer jordnære galaksen funker også.

Maul som antihelt?

Et av seriens store grep er at den ikke gjør Maul til en helt.

For det er han ikke.

Maul er fortsatt Maul. Han er fortsatt i stand til å manipulere, svikte og ta uetiske beslutninger. Serien prøver ikke plutselig å gjøre ham edel eller forløst bare fordi. Og det selv om du på et tidspunkt tror det kan skje.

Men det skjer ikke, og det gjør ham mer interessant.

Kampen hans mot Keiseren plasserer ham i en mer moralsk tvetydig posisjon. Han er selvsagt ikke god, men på den andre siden finnes noe enda verre. Og når en skurk møter et større monster, oppstår den gråsonen Star Wars burde utforske oftere.

Forholdet til den unge padawanen fungerer nettopp på grunn av det. Maul kan beskytte, lære bort eller bry seg om noen, men det betyr ikke at han slutter å være farlig. Han kan ha menneskelige trekk og fortsatt være en trussel. For alt passer inn i planen hans.

Den motsetningen bærer en stor del av serien.

Jeg liker også at den ikke skjuler de fysiske svakhetene hans. Robotbeina hans er ikke der bare som en kontinuitetsdetalj. De minner oss om at Maul er en rekonstruert figur, bokstavelig talt.

En overlever som imponerer i flere øyeblikk, men også en som er mindre sterk enn den allmektige Vader. Og en som bærer alle nederlagene sine med seg, mentalt og fysisk.

Det jeg likte

I tillegg til behandlingen av hovedfiguren, som vi allerede har snakket om, finnes det flere ganske positive punkter i serien.

Biroller som ikke virker som fyll

For eksempel er den ikke bare avhengig av Maul.

Dette er viktig, for Star Wars har en farlig tendens til å søke tilflukt i de store navnene sine. Klassiske figurer, kjente slektslinjer, gjenkjennelige nikk og skikkelser som nesten dukker opp av plikt (hei, Skywalker-familien).

Her, som i The Mandalorian, skaper serien et lite økosystem rundt hovedpersonen. Det finnes nye eller mindre kjente figurer som har funksjon, tone og noe som ligner en egen historie.

De venter ikke på at Maul skal komme inn i scenen.

De er der for å drive historien, stå i kontrast til ham og få denne verdenen til å virke større enn bare returen til en populær figur.

Jedi-mesteren Eeko-Dio Daki, padawanen hans Devon Izara og kaptein Brander Lawson først og fremst. Sønnen hans og Rook Kast i mindre grad.

Two-Boots fungerer for eksempel som komisk avlastning uten å virke som en Jar Jar Binks-aktig klovn dyttet inn med skohorn. Han tilfører litt menneskelighet og sympati i et ganske mørkt miljø, og det settes pris på.

Dette gjelder de «gode», men de «onde» fungerer også.

Inkvisitorene imponerer uten å trenge de vanlige ikonene

De inkvisitorene -Marrok og Eleventh Brother- er, selv om de ikke er nye, et av seriens beste tilskudd.

Og det er de fordi de ikke trenger å bli den store klassiske ikonen for anledningen.

De inngir respekt uten å måtte være mytiske skurker. De fungerer som en mellomtrussel, som Imperiets jakthunder, som en påminnelse om at den keiserlige maskinen ikke bare avhenger av én enorm figur: du vet hvem.

Det er nettopp slike figurer jeg mener når jeg i starten snakker om behovet for og mulighetene til å utvide sagaen.

For hvis hver viktig trussel må støtte seg på en legendarisk figur, blir universet mindre. Når inkvisitorene derimot fungerer, virker Imperiet større, mer organisert og farligere.

Det finnes nivåer:

Så har du den anonyme stormtrooperen med sin tivoliaktige laserhagle.

Det finnes den imperialistiske byråkratoffiseren.

Det finnes disse jegerne som er trent til å forfølge, skremme og ødelegge.

Og over dem finnes navnene vi alle kjenner.

Jo større og mer attraktive mellomlagene er, desto sterkere blir Star Wars-universet. Denne serien er et godt eksempel på det.

En kriminell, noirpreget og mindre ren Star Wars

Den kriminelle/noirpregete tonen gir mye personlighet til Maul – Shadow Lord.

Det er en annen kontekst enn den typiske tradisjonelle heltehistorien. La oss huske at han er en figur som er (gjen)født av nag, vold og manipulering. Å plassere ham i et mørkere miljø er ikke et inkonsekvent valg.

For det finnes mange sidehistorier å fortelle i tillegg til den om å redde galaksen fra Imperiet.

Det finnes politi, kriminelle, lovlige forretninger og andre mer lysskye.

Igjen passer denne skalaforandringen, som vi allerede så i Andor, Star Wars fenomenalt godt.

Franchisen trenger ikke alltid å være i profeti-, slektslinje-, skjebne- og stor sluttkamp-modus. For det er umulig. Og derfra kommer skuffelsene på kino.

I det siste fungerer den bedre når den ser mot et bestemt hjørne av galaksen og lar figurene surre rundt der.

Episodene flyr av gårde

Et annet pluss: rytmen.

Episodene er korte, går rett på sak og gir nesten alltid en følelse av fremdrift. Det er ikke mye fett. Den bruker ikke en halvtime på å forklare ting du allerede har forstått.

Filoni har vist at han håndterer dette formatet strålende:

Går inn.

Setter opp konflikt.

Flytter figurer.

Går ut.

Det gjør den veldig lett å se.

Det finnes fortelling. Det finnes puls. Det finnes lyst til å se neste.

Faktisk kom jeg til å tenke at hvis de hadde satt den sammen som en tre- eller firetimers film med noen kutt, ville den fungert glimrende.

Animasjon og teknisk side: blant det mest solide i nyere Star Wars

Teknisk ligger serien på et svært høyt nivå.

Animasjonen har utviklet seg enormt siden The Clone Wars, selv om den beholder visse særtrekk (som de «pappaktige» ansiktene), noe jeg tror er med vilje, mer enn på grunn av manglende mulighet til forbedring.

Du vil se bilder som kunne passet perfekt i en live action-serie eller -film

Actionen er forståelig, og iscenesettelsen er veldig god. Den gir ikke inntrykk av å være et mindre produkt (snarere tvert imot) eller bare en brikke for å fylle ut kanon eller Disney+-biblioteket.

Og det beste er at den tekniske finishen følger tonen: Maul beveger seg slik han skal bevege seg. Inkvisitorene har nærvær. Omgivelsene har atmosfære. Actionen har tyngde, støttet av flott lyd.

Det er en veldig klassisk stil: her er kampene, forfølgelsene og spenningsøyeblikkene tydelige. Du vet hvor hver figur er, hva som skjer og hvorfor det betyr noe.

Det jeg ikke likte

Det er ikke mye, men noe er det.

For meg skurret et grep Maul bruker mer enn én gang for å komme seg unna forfølgerne sine. Ikke på grunn av grepet i seg selv, men på grunn av gjentakelsen. Det virker på en måte som mangel på ideer hos manusforfatterne.

Den andre innvendingen jeg har, er behovet for å introdusere en viktig klassisk figur.

Ja, det fungerer når den kommer. Serien vet å gi den tyngde, den drar det ikke ut mer enn nødvendig, og den forstår perfekt at med visse figurer er nærvær ofte nok.

Men jeg har også følelsen av at Maul – Shadow Lord kunne klart seg uten den.

Ikke fordi det plager. Det plager ikke. Faktisk gir det sterke øyeblikk. Problemet er et annet: man merker det behovet som er så typisk for nyere Star Wars, for å hente frem en gjenkjennelig figur for kunstig å løfte historiens betydning.

Og denne serien trengte det ikke så mye.

Den hadde allerede konflikt.

Den hadde allerede biroller.

Den hadde allerede tone.

Den hadde allerede inkvisitorer.

Den hadde allerede Maul i en tilstrekkelig interessant posisjon.

Noen ganger burde Star Wars stole mer på det den nettopp har bygget, og mindre på å åpne skuffen med de gamle ikonene.

Tilfører den opptredenen noe? Kanskje i akkurat denne serien, ja. Men den minner også om at franchisen fortsatt har en viss frykt for å gå uten å holde seg fast i de mest kjente figurene sine.

Endelig dom

Star Wars: Maul – Shadow Lord er en veldig god animasjonsserie.

Den finner ikke opp Star Wars på nytt, men den forstår noe franchisen glemmer altfor ofte: det holder ikke å hente tilbake kjente figurer. De må få en kontekst som er verdt det.

Og her finnes den.

Maul bærer serien, men han monopoliserer den ikke. Birollene er ikke NPC-er, inkvisitorene løfter trusselen, den kriminelle tonen gir den egen identitet, og animasjonen følger med uten å virke som et teknisk utstillingsvindu.

På den andre siden er svakhetene minimale.

Og derfor synes jeg den er noe av det beste fra nyere Star Wars.

Fakta

Nøyaktig tittel	Star Wars: Maul – Shadow Lord
År	2026
Varighet	1 sesong, 10 episoder; ca. 25 min per episode
Regissør	Dave Filoni – skaper. Brad Rau – superviserende regissør
Hovedrollebesetning	Sam Witwer, Gideon Adlon, Wagner Moura, Dennis Haysbert, Richard Ayoade, Chris Diamantopoulos
Offisiell sjanger	Action og eventyr, Animasjon, Science fiction, Krim
Land	USA
Tilgjengelig på	Disney+