Spider-Noir: når svart (og hvitt) skiller seg mer ut enn Nicolas Cage

Spider-Noir er en rara avis.

En serie som blander flere konsepter og elementer for å skape noe unikt og annerledes.

Noe som likevel ikke er for alle, fordi opplegget blir ganske overdrevet på flere punkter.

Men la oss begynne med en generell oversikt: Dette er en underholdende serie, estetisk strålende og langt enklere i handlingen enn den prøver å fremstå som. 

De åtte episodene er svært lettsette (selv om 6 hadde vært helt greit), serien har en enorm visuell personlighet og Nicolas Cage passer som hånd i hanske i rollen, som blander patos med heltemot og humor.  

Men når du er ferdig med denne første og eneste sesongen, sitter du igjen med følelsen av at de har lagt langt mer arbeid i hvordan historien fortelles enn i historien de ønsket å fortelle.

Dessverre får vi ikke se om konseptet hadde utviklet seg i senere sesonger, fordi Prime Video har kansellert Spider-Noir til tross for 11 Emmy-nominasjoner, 90% publikumsoppslutning på Rotten Tomatoes og 2.600 milliarder viste minutter i løpet av de første seks ukene. 

Det er tall som ikke ser ut som en fiasko. Snarere tvert imot.

Så, er den verdt å se?

Det skal jeg fortelle deg nå.

Hva handler Spider-Noir om?

Spider-Noir tar oss med til 1930-tallets New York — etter børskrakket i 1929, midt under forbudstiden og med mafiaen til stede —, der Ben Reilly er en sliten privatdetektiv på vei ned. Han er også superhelten i frakk kjent som «Edderkoppen».

Derfra inneholder serien nesten alle elementene du forventer i en film noir-historie: desillusjonert detektiv, femme fatale, kriminelle, hemmeligheter, personer med skjulte hensikter og en hovedperson som prøver å holde seg unna alt til omstendighetene tvinger ham til å handle.

Veldig klassisk.

Da jeg så den, minnet faktisk strukturen, enkelte scener og måten figurene oppfører seg på meg om Casablanca. Og nei, jeg setter dem selvsagt ikke på samme nivå. Men Oren Uziel, en av personene bak serien, har sagt at Rick Blaine var en av referansene som ble brukt for å forme denne versjonen av Ben Reilly.

Spider-Noir går uansett ikke særlig mye lenger. Handlingen fungerer fordi den følger velkjente spor og har noen interessante ideer -som alt rundt det tyske laboratoriet og opprinnelsen til kreftene-, alt er solid nok. Få overraskelser her. 

Når det er sagt, åtte episoder er kanskje for mange for det serien vil fortelle. Jeg tror de uten problemer kunne ha kuttet et par episoder uten at historien mistet særlig mye, og serien ville fått bedre tempo.

En annerledes Spider-Man

Der Spider-Noir virkelig fungerer, er i blandingen.

Serien klarer å kombinere Spider-Man-universet og film noir svært godt. Alt hører hjemme i den samme sammenhengende verdenen.

Sannsynligvis fordi grunnlaget allerede fantes -Spider-Noir bygger på tegneseriene om Spider-Man Noir – men serien tar seg ganske store friheter.

Originalfiguren dukket for eksempel opp sent i 2008 i en Marvel-miniserie lagt til den store depresjonen og var en alternativ versjon av Peter Parker. Her spiller Nicolas Cage i stedet Ben Reilly, et navn som i de tradisjonelle tegneseriene tilhører Peter Parkers klon, kjent som Scarlet Spider.

I stedet for å overføre de opprinnelige tegneseriene direkte til TV, bruker serien universet som utgangspunkt for å bygge sin egen versjon.

Superheltdelen fungerer nettopp fordi den ikke er hovedsaken. Spider-Noir er en detektivhistorie med Spider-Man-elementer, heller enn en Marvel-serie forkledd som film noir.

I så måte minnet den meg ganske mye om Pennyworth, serien om Alfred før han ble Batmans butler. I tillegg til en lignende tone både i produksjon og karakterbygging gir den samme følelse av først å se en historisk actionfortelling og deretter bli minnet om at alt foregår i et superheltunivers.

Nicolas Cage er helt i sitt rette element

Nicolas Cage er et svært godt castingvalg.

Rollen passer ham perfekt, noe håret hans gjør stadig mindre: sliten detektiv, litt eksentrisk, en fortid full av hemmeligheter, mørk stemme og trenchcoat -obligatorisk hvis du er detektiv i en film noir- og en historie med nok merkelige og lite heroiske øyeblikk for en superheltproduksjon.

Han er god og bærer serien. For Spider-Noir er ikke en serie som briljerer spesielt mye med figurene sine.

For å være tydelig: skuespillerne gjør jobben og ingen skiller seg negativt ut, men om noen år vil du neppe huske noen av dem.

Og det fører oss tilbake til samme punkt: Her betyr formen langt mer enn innholdet, altså historien og figurene.

Det beste med Spider-Noir

Det er ingen tvil: estetikken. Ingen diskusjon.

Nesten hele det visuelle uttrykket holder svært høyt nivå: foto, lyssetting, scenografi, kostymer, komposisjon og gjenskapingen av dette film noir-New York.

Det er lett å se hvor den viktigste delen av produksjonsbudsjettet har gått.

I tillegg tilbyr Prime Video noe nytt og ambisiøst: å se serien både i farger og i svart-hvitt. 

Etter å ha prøvd begge versjonene kan jeg si at begge fungerer, men for meg finnes det en klar vinner.

Spider-Noir i svart-hvitt eller i farger?

Svart-hvitt.

Ikke tenk mer på det.

Fargeversjonen fungerer fint og lar deg sette pris på produksjonsarbeidet på en annen måte, men i svart-hvitt gjør Spider-Noir sterkere inntrykk.

Faktisk er det en av hovedgrunnene til å se serien.

Lyssettingen kommer bedre frem, skyggene tar oss tilbake til sjangerens røtter, og hele inspirasjonen fra klassisk noir virker langt mer troverdig og passende.

Og det handler ikke bare om å fjerne fargene fra bildet. Det går mye lenger.

Det er uten tvil elementet som gir verket mest personlighet.

Det verste med Spider-Noir

Mangelen på ambisjon i alt som ikke er visuelt. 

Det er særlig smertefullt når det gjelder handlingen.

Det føles som om teamet var fast bestemt på at Spider-Noir skulle se spektakulær ut, og at det, når de først hadde fått til det, ikke lenger var like viktig om historien holdt samme nivå.

Handlingen er enkel, figurene er arketyper med begrenset utvikling, og de åtte episodene strekker ut en historie som fint kunne vært fortalt på kortere tid.

Jeg tror faktisk at den kunne fungert helt annerledes som en film på to og en halv time.

Men slik ble det ikke.

Den blir aldri kjedelig fordi universet er tiltrekkende, Cage har nærvær og det visuelle gjør inntrykk.

Men særlig mer er det ikke.

Og det er synd, for det fantes muligheter til å lage noe langt mer betydningsfullt.

Konklusjon og dom: er Spider-Noir verdt å se?

Ja, men med noen forbehold. 

Liker du superhelter, Nicolas Cage eller lett film noir? Kjør på. Men ikke forvent en av de typiske noirhistoriene som fortsetter å surre rundt i hodet i flere dager etterpå.

Spider-Noir er en underholdende serie med flott produksjon, fantastisk estetikk og en Nicolas Cage som virker helt komfortabel i denne merkelige detektivversjonen av Spider-Man.

Blandingen av superhelter og film noir skurrer ikke. Men problemet ligger under overflaten.

Hvis du fjerner fotoarbeidet, svart-hvitt, miljøet og Cages karisma, står du igjen med en ganske enkel og noe langtrukken historie med begrenset karakterutvikling.

Formen slår innholdet helt klart.

Det gjør ikke Spider-Noir til en dårlig serie. Det er den ikke.

Det betyr bare at du senere vil huske langt bedre hvor bra den så ut enn hva den faktisk fortalte.

Det var nok nettopp meningen.

Fakta om Spider-Noir

Felt	Opplysning
Tittel	Spider-Noir
År	2026
Episoder	8
Varighet	Omtrent 45 minutter per episode
Showrunners	Oren Uziel og Steve Lightfoot
Regi	Harry Bradbeer, Nzingha Stewart, Alethea Jones og Greg Yaitanes
Hovedroller	Nicolas Cage, Lamorne Morris, Li Jun Li, Karen Rodriguez, Abraham Popoola, Jack Huston og Brendan Gleeson
Sjanger	Action og drama
Land	USA
Plattform	Prime Video
Status	Kansellert etter én sesong
Spoilere i anmeldelsen	Nei