Bosch: en glimrende politiserie altfor få kjenner til

Bosch er en av de seriene som nesten aldri nevnes i samtaler om de beste produksjonene fra de siste årene, selv om den holder nivået som skal til, fordi den opprettholder en imponerende kvalitet gjennom sju sesonger.

Serien bygger på romanene av Michael Connelly med etterforskeren Harry Boschi hovedrollen. Jeg kan ikke vurdere hvor trofast den er, siden jeg ikke har lest bøkene, men som serie fungerer den utmerket på egen hånd.

Dette er en svært solid politiserie, med gode historier, gode rollefigurer og gode manus. I tillegg kommer en mer enn solid produksjon, og resultatet er en helhet som vil appellere til dem som liker den klassiske siden av sjangeren.

Det er en rolig serie uten stort fyrverkeri. Den lager lite støy, men gjør nesten alt riktig.

Jeg mistenker at noe av den begrensede populariteten kan skyldes at serien kom da Prime Video ennå ikke hadde dagens tyngde. Men hvis du liker sjangeren, anbefaler jeg både denne serien og den direkte fortsettelsen, Bosch: Legacy, som beholder en svært lik struktur og tone. Jeg går ikke nærmere inn på den her, for den fortjener sin egen anmeldelse.

Handlingen i Bosch

Harry Bosch er drapsetterforsker i Los Angeles med en svært tydelig oppfatning av rettferdighet og et langt mer komplisert forhold til regler, overordnede og avdelingens interne politikk.

Det er en fortløpende historie der hver sesong konsentrerer seg om én sak, men hendelsene får følger i senere sesonger. Rollefigurene utvikler seg gjennom hele serien.

Den første sesongen introduserer rollefiguren mens han etterforsker funnet av levningene etter et barn og møter de juridiske konsekvensene av en tidligere politiaksjon. Det er den mest ujevne sesongen, selv om den etablerer tonen og rollefigurene godt.

Den andre sesongen utvider seriens univers med en sak knyttet til organisert kriminalitet og gir mer plass til Boschs familieliv og maktkampene internt i politiet.

Den tredje introduserer en etterforskning som berører hovedpersonen mer direkte, og reiser igjen tvil om metodene og avgjørelsene hans. Den utvikler også den personlige reisen til Jerry Edgar, hovedpersonens partner og venn.

Den fjerde er best. Bosch må etterforske et spesielt følsomt drap, omgitt av politisk press og mistillit til hans egen avdeling. Dette er sesongen som best kombinerer hovedsaken, birollene og den moralske tvetydigheten som preger serien.

Den femte tvinger Bosch inn i et farlig miljø samtidig som tidligere avgjørelser vender tilbake og gjør livet hans vanskeligere. Den holder det gode nivået uten å endre formelen særlig mye.

Den sjette utvikler flere parallelle krimhistorier og knytter dem gradvis sammen. 

Den sjuende avslutter den opprinnelige perioden og legger til rette for Bosch: Legacy. Jeg kan allerede si at det gjøres på en måte som passer rollefiguren, uten å avsløre her hvordan det ender.

Titus Welliver passer som hånd i hanske

Serien er Titus Welliver.

Den kunne sannsynligvis fungert med en annen skuespiller på tilsvarende nivå, men rollefiguren passer ham så naturlig at det er vanskelig å forestille seg noen andre i rollen. Blikkene hans sier mer enn mange replikker og formidler tretthet, sinne, mistillit eller besluttsomhet uten behov for forklaring med ord eller store fakter.

Faktisk er en av seriens bærebjelker tvetydigheten i avgjørelsene hans. Boschs grunnleggende hensikter er som regel gode: Han vil finne sannheten og sørge for rettferdighet. Metodene hans skaper derimot tvil hos seeren, som ofte ikke helt vet hva man skal mene før handlingen går videre.

Det er ikke klart at han gjør noe galt, men serien antyder det, selv om han ikke er den typiske politimannen som rettferdiggjør enhver grusomhet fordi «de slemme må tas». Usikkerheten om hvor langt Harry har gått eller kan komme til å gå, skaper en spenning hos seeren som er noe av det beste ved serien.

Birollene er ikke NPC-er

Det er flere som fortjener å trekkes frem. Fem, for å være presis:

Jerry Edgar begynner som Boschs partner, men reduseres aldri til bare å følge etter og nikke. Han har egne vurderinger, personlige konflikter og en utvikling som blir særlig sterk etter at han blir skadet. Tilbakekomsten til jobb, tvilen under rehabiliteringen og behovet for å vinne tilbake selvtilliten er blant hans beste øyeblikk.

Irvin Irving bidrar med tyngde, politikk og institusjonell tvetydighet. Du vet aldri helt hvor ansvaret hans som overordnet slutter, og de personlige interessene begynner.

Grace Billets er en av favorittfigurene mine. Hun er Harrys sjef og fungerer både som venn og motvekt til Bosch. Hun vet når hun skal bremse ham, og når hun skal la ham gå videre på sin egen måte.

Honey Chandler, advokat, er også svært god og får stadig større betydning etter hvert som sesongene går. Hun er intelligent, krevende og i stand til å stå opp mot Bosch uten å komme dårlig ut av det.

Maddie Bosch, Boschs datter, er familiemedlemmet som menneskeliggjør etterforskeren, gir ham en personlig motivasjon og fremskynder enkelte viktige avgjørelser. Hun er godt integrert, selv om rollen er mer konvensjonell. Hun fyller funksjonen sin godt og er ingen dårlig rollefigur, men ligger litt bak de andre.

Denne rollebesetningen gjør at det jeg skal fortelle videre, ikke blir noe problem.

En langsom serie som sjelden kaster bort tid

Bosch tar seg god tid. Etterforskningene varer gjennom hele sesonger, og rollefigurene snakker, tviler, gjør feil og utvikler seg. Det er en serie med langsomt tempo.

Noen handlingstråder kunne riktignok vært litt strammere, men dialogene og de små handlingene til rollefigurene, særlig de fem nevnte eller Bosch selv, er som regel interessante nok til at du aldri får lyst til å se på mobilen.

Noirtonen er avgjørende. Los Angeles fungerer som et tiltrekkende bakteppe takket være atmosfæren serien skaper: nattlig, voksen, alvorlig og med lite rom for humor.

Som en personlig merknad bidrar også utvalget av jazzstykker svært mye til serien. Så mye at serien fikk meg til å hente platespilleren frem fra glemselen og kjøpe en KALLAX-hylle fra IKEA – den vanlige med firkantede rom – for å lage mitt eget vinylhjørne. Få lydspor kan skryte av å ha fått deg til å bytte møbler hjemme.

Det som mangler for at den skal bli fremragende

Den største svakheten ved Bosch er enkel: Det er en svært god serie, men nesten aldri en fremragende en.

Det finnes få virkelig slående øyeblikk som sitter i minnet i årevis. Alt er solid, sammenhengende og tydelig forankret i sjangeren, men serien mangler litt mer personlighet eller ambisjon for å bli noe stort.

Når det gjelder interessen fra sesong til sesong, vil jeg si at den første sesongen er svakest og den fjerde best, selv om det ikke finnes alvorlige fall i kvaliteten. Den største styrken er kanskje nettopp at nivået holder seg så stabilt gjennom sju sesonger.

Konklusjon: Er Bosch verdt å se?

Ja, særlig hvis du liker klassiske politiserier, lange etterforskninger og serier du kan se litt etter litt uten å måtte sluke alt på én gang.

Den prøver ikke å overraske deg med få minutters mellomrom. Den vil heller ikke være en actionserie eller stadig legge inn vitser for å lette på spenningen. Du får solide saker, gode rollefigurer, noirpreg og en hovedperson full av motsetninger.

Hvis dette høres fristende ut, har du sju sesonger foran deg, pluss en spin-off med tre til.

Fakta

Opplysning	Informasjon
Originaltittel	Bosch
År	2014-2021
Sesonger	7
Episoder	68
Varighet	Omtrent 45–55 minutter per episode
Utviklet for TV av	Eric Overmyer
Basert på	Harry Bosch-romanene skrevet av Michael Connelly
Hovedroller	Titus Welliver, Jamie Hector, Amy Aquino, Lance Reddick, Madison Lintz og Mimi Rogers
Sjanger	Politidrama, krim og noir
Land	USA
Tilgjengelig på	Prime Video
Spoilere i anmeldelsen	Nei