The End of Oak Street: Ikke en ny Jurassic Park, selv om det kan se slik ut

Helt siden traileren kom, har sammenligningen med Jurassic Park vært uunngåelig. Det er jo dinosaurer og mennesker som prøver å unngå å bli spist.

Men der stopper likhetene. De har lite annet til felles. Der fikk vi vitenskapelige forklaringer (myggen i ravet, genteknologien …), mens vi her får et familieeventyr med 80-tallspreg, med scener som minner om produksjoner som The Goonies eller til og med Stranger Things..

Det er den typen film vi har med å gjøre. Den er ikke dyp, og den later heller ikke som. Målet er tydelig å underholde, og det klarer den.

Et familieeventyr med dinosaurer

Utgangspunktet er enkelt: Oak Street, et rolig boligområde, blir fraktet til et sted det overhodet ikke burde være. Fra da av må familien i sentrum prøve å forstå hva som foregår, samtidig som de oppdager at de nye naboene har langt større tenner enn kjæledyrene deres.

Anne Hathaway og Ewan McGregor spiller hovedrollene og gjør en god jobb. De har dessuten god kjemi sammen. Det hjelper mye, for filmen bruker like mye tid på familiekonflikten som på eventyret. Hvis figurene ikke fungerte, ville filmen mistet mye av interessen.

Heldigvis skjer ikke det. 

Dramaet er til stede, påvirker valgene karakterene tar, gir historien litt tyngde og fungerer godt sammen med actiondelen. Det er en god balanse mellom de to delene , noe som gjør at farescenene engasjerer mer enn om vi bare hadde sett fire pappfigurer løpe foran et digitalt monster.

Mye 80-tallsånd, lite laboratorium

The End of Oak Street vet godt hva slags film den vil være. Innflytelsen fra 80-tallets fantasy- og eventyrfilmer er overalt: forsteder, familier, unger, skapninger, humor og vanlige mennesker som møter noe som er helt utenfor deres kontroll.

Spielbergs innflytelse er også tydelig, kanskje mer fra E.T. enn fra Jurassic Park. Det kan virke som litt for mye pastisj, men filmen har nok egen personlighet til å være mer enn bare en samling referanser.

Men én ting: ikke let etter en overbevisende forklaring på det som skjer, for den finnes ikke. Filmen utvikler ingen teori som forklarer hvorfor dinosaurene finnes, og gir heller ikke noen solid forklaring på alt som skjer. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Den fungerer best når den bruker premisset som utgangspunkt for eventyret og familiedramaet. Det er den klar over, så den prøver å få oss til å ikke tenke for mye over det.

Action, tempo og fjærkledde dinosaurer

Filmen bruker litt tid på å komme i gang, men etterpå holder den ganske godt tempo, og spilletiden er en fordel. Den forsøker ikke å dra ut en enkel historie til to og en halv time, men forteller det den vil fortelle. Det setter jeg pris på.

I tillegg har den noen svært godt iscenesatte scener. Det er enkelte lange tagninger uten klipp som fungerer veldig godt, flere vellykkede spenningsøyeblikk og til og med et dødsfall jeg ikke hadde ventet.

De visuelle effektene er mer ujevne. Dette er ikke de beste digitale dinosaurene jeg har sett, men man må også ta med i beregningen at mange scener er filmet i fullt dagslys. Mørket kan skjule mange svakheter. Her er dyrene ofte perfekt opplyst, så enhver feil blir langt tydeligere.

Jeg liker også utformingen av enkelte arter veldig godt. Det finnes dinosaurer med fjær eller pels, noe som ligger nærmere dagens rekonstruksjoner enn det klassiske bildet av en kjempeøgle som filmene har prentet inn i hodene våre i flere tiår.

Det er en liten detalj, men den gir filmen særpreg.

Og siden filmen heller ikke tar seg selv så høytidelig, har den noen vellykkede humoristiske øyeblikk, blant annet et bestemt bilde med dinosaurer som driver med aktiviteter som er betydelig mindre truende enn vanlig.

Det beste med The End of Oak Street

Det jeg likte aller best, er nettopp at filmen ikke prøver å konkurrere med Jurassic Park på dens egen banehalvdel. Mindre vitenskap, færre forklaringer og mye mer eventyr, og jeg synes filmen tjener på det valget.

Balansen mellom familiekonflikt og action fungerer også bra. Hathaway og McGregor bidrar mye til det, fordi de gjør relasjonene troverdige nok.

Også tempoet er godt når starten er unnagjort, og flere scener er visuelt svært vellykkede.  

Til slutt er dinosaurene heller ikke bare kopier av dem vi har sett tusen ganger før, og enkelte design tilfører noe nytt.

Det verste med The End of Oak Street

Jeg har nevnt det allerede, men forklaringer er ikke filmens sterke side. Derfor vil du se hull i handlingen og enkelte uforståelige valg fra hovedpersonene.

Effektene har også sine oppturer og nedturer, og Spielbergs innflytelse er så tydelig at det enkelte ganger er vanskelig å skille hyllest fra etterligning.

Likevel er ingen av disse problemene en grunn til å droppe filmen hvis du liker denne typen historier.

Konklusjon og dom: Er den verdt å se?

The End of Oak Street gir oss halvannen times underholdning, og det er nøyaktig det den prøver på.

Dette er ingen «Jurassic Park-killer  » – og det prøver den heller ikke å være – men en eventyrfilm med dinosaurer, 80-tallsånd, litt familiedrama og liten interesse for å forklare hver minste detalj.

Den har sine svakheter, enkelte effekter kunne vært bedre, og det tar litt tid før den kommer i gang. Etterpå holder den godt tempo og byr på flere flotte scener, litt humor og nok egenart til at den ikke føles som enda en kopi av noe vi allerede har sett.

Hvis du liker The Goonies, , Stranger Things, eventyrfilmer fra 80-tallet og selvsagt dinosaurer, tror jeg du får en hyggelig stund.

Fakta om The End of Oak Street

Opplysning	Informasjon
Tittel	The End of Oak Street
Originaltittel	The End of Oak Street
Regissør	David Robert Mitchell
År	2026
Spilletid	99 minutter
Hovedrolleinnehavere	Anne Hathaway, Ewan McGregor, Maisy Stella og Christian Convery
Sjanger	Science fiction, eventyr, thriller og skrekk
Distributør	Warner Bros. Pictures
Musikk	Michael Giacchino